Les diaboliques (1955)

lesdib

Christina (Véra Clouzot) er eier av en nedslitt kostskole for unge gutter i det rurale Frankrike. Hun er ulykkelig gift med den kontrollerende og tvers gjennom usympatiske Michel (Paul Meurisse) som styrer skolen med sin smått sadistiske jernhånd. Sammen med mannens elskerinne, Nicole (Simone Signoret), legger Christina en nådeløs hevnplan med fatal utgang for Michel.

Nicole og Christina doper ned Michel, drukner ham i et badekar, og dumper senere liket i skolens basseng ute i skolegården. Når bassenget kort tid etter blir tømt, er imidlertid liket sporløst forsvunnet. Samtidig begynner mystiske ting å foregå på skolen og rundt kona og elskerinnen.

I regi av Henri-Georges Clouzot, en dominerende skikkelse i fransk film på 50-tallet (to år tidligere regisserte han Wages of Fear), er Les diaboliques like velkomponert som fryktinngytende skrekk-thriller i dag som for femti år siden. Med mulig forbehold om at du ikke var så uheldig å se 90-tallsremaken med Sharon Stone først.

lesdiab

Håndverksmessig minner dette ganske mye om noe Alfred Hitchcock kunne funnet på rundt samme periode, både i stil og fortellerkunst (Hitchcock skal også ha vært ivrig på å kjøpe opsjonen for å lage film av romanen som Clouzots film bygger på). Det Clouzot serverer er en psykologisk skrekkfilm spunnet rundt et intrikat plott med fengende plottvendinger og ypperlig stemningsskapende foto. Historien og mysteriet bygges omstendelig, men effektivt opp som i en velskrudd Hitchcock-krim.

Som svettende engasjert tilskuer lot jeg meg rive med hele veien, fra den detaljert skisserte grunnhistorien, via det fengslende og uforståelige mysteriet, og helt frem til den sjokkerende finalen som nærmest fikk meg til å gispe etter luft. Svulstige ord, men så er dette også noe av det ypperste som noensinne er festet til filmrull av trollbindende skrekk og spenning.

Dette er tross alt filmen som viser at man kan dø av skrekk.