The Red and the White (1967)

vlcsnap-3302606

Miklós Jancsó er en av de virkelig store innen ungarsk film. Det store internasjonale gjennombruddet kom midt på 60-tallet med den Gullpalme-nominerte The Round-Up (Szegénylegények). Året etter var det duket for The Red and the White (Csillagosok, katonák).

Det som først slår en er at Jancsó virkelig bruker det store lerretet for hva det er verdt. Kamera sveiper elegant og sakte over store landskap og sletter, ofte på avstand, i flere minutter. Det er et bredt og episk filmspråk som i sin fortellerstil holder en distanse til menneskene i dramaet. Det er heller ikke mye dialog her – de overveldende bildene forteller historien best – mens menneskene beveger seg ustanselig inn og ut fra kameras fokus i lange, nøye planlagte tagninger. Filmen handler ikke om enkeltindivider, og Jancsó lar oss derfor ikke slippe for tett innpå de grufulle skjebnene, med unntak av noen stikk av og til der vi får kjenne på smerten.

vlcsnap-3258519

Filmen tar oss med tilbake til den russiske borgerkrigen (1918-1922) og kampen mellom de røde (kommunistene som hadde tilrevet seg makten i Russland etter Oktoberrevolusjonen i 1917) og de hvite som bestod av mer uorganiserte og fragmenterte anti-bolsjeviker. På de hvites side stod også kommunister fra andre land, deriblant mange ungarere.

The Red and the White er en episodisk skildring av slag og kamper mellom de to sidene på sletter og knauser rundt Volga sentralt i Russland. Krigens kynisme fortelles nettopp med en kynisme. Mennesker slaktes mekanisk ned uten et blunk. Det er iskaldt, og siden Jancsó ikke har til hensikt å la oss bli kjent med menneskene før de likvideres, river det kanskje ikke tak i oss på en like sterk følelsesmessig måte, men på den andre siden blir det bare enda mer skremmende og foruroligende. Fokuset er på handlingen – og handlingenes omfang – ikke på enkeltskjebnene som må bøte med livet.

vlcsnap-3269477

Dette er definitivt blant de anti-krigsfilmene jeg har sett som best får frem det meningsløse i omfanget av tapte menneskeliv. Men ved at mye av det mest grusomme foregår enten langt i fra, i ytterkanten eller utenfor det kamera fanger opp, så blir det sjeldent vemmelig på en grafisk måte. Det Jancsó tydelig ønsker å illustrere, er hvordan krig fungerer som et meningsløst verktøy for å løse konflikter, der mennesket bare blir brikker i og produkter av krigens grufulle mekanismer. Budskapet er like enkelt som det er konvensjonelt, men det er hvordan han formidler budskapet som gjør dette så vanvittig bra.