The Conformist (1970)

vlcsnap-426619

Basert på en roman av Alberto Moravia, har Beranardo Bertolucci skrevet manus og regissert kanskje tidenes vakreste film: Il conformista (The Conformist).

Bertolucci fikk først sitt store gjennombrudd noen år senere med Last Tango in Paris. Likevel er jeg personlig ikke i tvil om at det er Il conformista som er hans definitive hovedverk og beste film.

Vår protagonist, Marcello Clerici (Jean-Louis Trintignant), vet at han er annerledes, men undertrykker dette i et håp om å bli oppfattet og kunne oppfatte seg selv som en konformist. Det vil si å leve et liv i samsvar med de normer og skikker som er vedtatt i samfunnet.

Filmen hopper frem og tilbake i tid, og det er gjennom et tilbakeblikk til barndommen vi lærer å forstå at Marcellos personlighet dels er knyttet til en spesiell episode, hvor han i sin tidlige pubertet blir seksuelt berørt av en yngre mann. Marcello griper tak i en pistol og begynner forvirret å skyte rundt seg i rommet, da han oppdager hendelsen som tydelig ubehagelig og ikke vet hvordan han skal reagere på tilnærmelsene og egne følelser i øyeblikket.

vlcsnap-418577

Fra og med dette øyeblikket skjer det noe med Marcello Clerici som vil prege ham som voksen. Øyeblikket forteller ham noe privat, om seg selv, og det er dette han senere i livet tvinger seg selv til å skjule bak en fasade, hvor han i alle situasjoner gir uttrykk for at han er helt normal og alminnelig – en konformist.

Vi befinner oss i Mussolinis Italia på slutten av 1930-årene, og det å være konformist er ensbetydende med å være fascist. Marcello Clerici melder seg således inn i en fascistisk organisasjon, og får der i oppdrag å finne og eliminere en berømt professor som har emigrert til Paris som derfra kjemper en kamp mot det italienske fascistdiktaturet. Det viser seg at professoren, Quadri, tidligere har vært Marcellos lærer.

Marcello Clerici reiser fra Italia til Paris sammen med sin forlovede Giulia.

vlcsnap-420957

Vel fremme i Paris blir Marcello og Giulia først møtt av den unge, forførende kona til professoren, Anna, spilt av Dominique Sanda, som har en nærmest trollbindende og sensuell tiltrekkende kraft på begge (og publikum). Marcello Clerici blir fanget i et dillemma av begjær og lojalitet, da han ikke umiddelbart avdekker sine intensjoner overfor noen i møte med professor Quadri.

Il conformista er i grunn en iskald politisk thriller, og det er da bemerkelsesverdig hvor varm og delikat den tar seg ut på skjermen (eller lerretet for de heldige). Vittorio Storaros banebrytende fotografi er da også det flotteste jeg har sett på film noen gang; hvordan han bruker lys, skygge og farge er utenfor min rekkevidde å forstå, men gir uansett filmen et helt unikt kunstnerisk uttrykk. Lyssettingen i en scene med Clerici og Quadri spesielt, fremstår som en så iøynefallende fotografisk genistrek at man må spille den av på nytt igjen for å få med seg dialogen. Elskovsscenen med Giulia på toget på vei mot Paris, er en annen scene som Vittorio Storaro løfter til himmelen.

Det var også Storaros fotografi på Il conformista som fikk en viss fremgangsrik filmskaper ved navn Francis Ford Coppola til å be Storaro på sine knær om å fotografere Apocalypse Now – og dermed var den nå Oscar-vinnende cinematografens internasjonale anseelse et faktum.

vlcsnap-431876

Francis Ford Coppola var dessuten, sammen med blant andre Sidney Lumet, sterkt medvirkende til at Il conformista i det hele tatt til slutt fikk en bred amerikansk distribusjon. Det var forelskelse ved første øyekast for de to velkjente amerikanske filmskaperne da de oppdaget filmen til «den unge og ukjente italienske filmskaperen» Bernardo Bertolucci ved en filmfestival i New York, og sendte brev til den amerikanske distributøren for å oppfordre til lansering på amerikanske kinoer, som i utgangspunktet ikke var planen.

Siden har filmen levd sitt eget liv – og i kjølvannet av en svært etterlengtet DVD-lansering muligens opplevd en aldri så liten (velfortjent) renessanse.

Filmen er teknisk begavet over det meste annet, men overhodet ikke blottet for substans. Det er en krevende, intrikat film som beveger seg i tid og rom, og en kjennskap til nyere historie, i det minste en overfladisk kjennskap til den fascistiske kultur i Italia i tidsepoken, er kanskje nødvendig for å få fullt utbytte av filmens alle sider. Bertolucci har aldri vært redd for å bruke filmen som et medium for politiske ytringer.

vlcsnap-432002

Men Il conformista er mer enn en politisk film. Selv om det nok er sammenkoblet, ser jeg filmen først og fremst som en karakterstudie, der Marcello Clericis (Trintignant) tilpasningsstrang til samfunnet er den røde tråden. Så får politikk og fortrengt seksualitet komme som krydder i en salig blanding av surrealistisk symbolikk og grå realisme. Det er mennesket som er i sentrum.

Jean-Louis Trintignant bemerket seg i Costa-Gavras‘ eminente politiske thriller Z året i forveien, og var Bertoluccis førstevalg til rollen som Clerici. Med sitt klassiske, men mystiske utseende, kler han rollens gåtefulle krav til fulle. Ifølge Bertolucci selv var Stefania Sandrelli et like opplagt valg som hans kone, mens Dominique Sanda ble oppdaget mer tilfeldig gjennom sin prestasjon i Robert Bressons Une femme douche (1969). Hennes debutfilm. Opprinnelig ønsket visstnok Bertolucci ingen mindre enn Brigitte Bardot i den sensuelle rollen, men landet altså til slutt på den 14 år yngre Sanda. Et valg han ikke skulle komme til å angre på.

vlcsnap-433792

De to kvinnene blir i filmen brukt på en måte slik at de representerer et speilbilde av de to ulike sidene ved Jean-Louis Trintignants karakter. Den ene siden er kona som representant middelklassens sunne verdier med kirke og familie, hvorpå den andre er den unge franske kona av den intellektuelle anti-fascistiske professoren, som har en lesbisk tiltrekning til Sandrelli. Samtidig tiltrekkes Trintignant/Clerici selv av Sanda, som er hans kones strake motsetning, og må tolkes som et uttrykk for hans fantasi. Den oppmerksomme seer vil legge merke til at Bertolucci har plassert kvinnen (Sanda) i flere scener før hennes karakter introduseres.

Il conformista har klare surrealistiske trekk, men er likevel, samlet sett, et realistisk portrett av et menneske med dype personlighetsproblemer. Det kan høres ut som tungt materiale, men tro meg – dette er kanskje det vakreste jeg noen gang har sett på film. At den i tillegg får deg til å tenke, er ikke annet enn ren bonus.