La maman et la putain (1973)

motherandthewhore

Det er smalt, det er fransk, det er svart/hvitt, det er filosofi, det er kunst, det er sex, det er dialog i tre og en halv time.

Er det kjedelig? Aldri. Tvert i mot – det er stor underholdning.

For det første er Jean Eustaches The Mother and the Whore fortryllende dialogkunst av ypperste sort. Sjeldent, muligens aldri, har jeg sittet hektet til en film av denne typen i over tre sammenhengende timer. Dialogen er fantastisk.

Vi lever historien gjennom en ufordragelig protagonists egoistiske univers. I de kulturelt revolusjonerende årene på begynnelsen av 70-tallet, på høyden av den seksuelle frigjøringen, nyter den selvopptatte sjarmøren Alexandre (Jean-Pierre Léaud) fruktene av et samfunn mot revolusjonens klimaks.

mamankh2

Han lever fra kvinne til kvinne, uten jobb eller forpliktelser. Heller ikke moralske.

Åpningsscenen viser at kvinnen han utad er overbevist om at han elsker, avviser ham til fordel for en annen som hun hevder å skulle gifte seg med. Alexandre, en kunstner med ord, forsøker å overbevise henne med kjærlighetserklæringer innpakket i poetiske og filosofiske vendinger, uten å lykkes.

På vei ut av samme kafé noen minutter senere, møtes Alexandres øyne av en ung blond jente. «Jeg har ikke tid til å ta en drink med deg, men kan jeg få telefonnummeret ditt?», er åpningsreplikken som innleder filmens uregelmessige forhold mellom Alexandre og Veronika (Françoise Lebrun) – «horen».

vlcsnap-4816830

At Alexandre bor sammen med den litt eldre Marie (Bernadette Lafont) i et udefinerbart «kjærlighetsforhold», i hennes leilighet, hindrer ham ikke i å ta med Veronika dit for å ligge med henne. Alexandre, som er blind for Maries følelser («moren», jf. tittelen), reagerer uforstående på hennes bitterhet og misunnelse. Det er kimen til et konfliktdrama av kjærlighet og følelser, men hvor hovedpersonen selv har et notorisk distansert forhold til empati og sann kjærlighet.

Filmen tar for seg livene til tre fascinerende personligheter som produkter av Paris post 1968. Eustache bruker tiden til å ta for seg alle aspekter av forhold mellom menn og kvinner – stiller de store spørsmålene om kjærlighet og seksualitetens betydning, i en nær lukket verden hvor nettopp disse spørsmålene fungerer som livets hovedingredienser.

lamamanetlaputainqy1Som en ofte omtalt retrospektiv oppsummering av den sangomsuste franske nybølge-epoken, er The Mother and the Whore et eksperimentelt verk, med likheter til flere av Godards filmer i særdeleshet. Aller tydeligst er den karakterisert av en uvanlig lang spilletid, ekstrem nærhet til karakterene – både visuelt og substansielt – med et dokumentarisk uttrykk.

Skuespillerne er fremragende, og dialogen lysende. I over tre mektige timer problematiserer Eustache over forhold mellom menn og kvinner, med en spesifikk bakgrunn i 60- og 70-årenes Paris, men med universell og tidløs kraft som gjør den til en ubeskrivelig filmopplevelse også i dag!