The Passenger (1975)

vlcsnap-1192752

The Passenger (også kjent som Professione: reporter) er blant Michelangelo Antonionis mest tilgjengelige verk. Her flørter den avdøde italienske filmskaperen med et tradisjonelt fortellermønster, men legger inn motstand ved å holde handlingen tilbake, og isteden la stemningsbildene og karakterenes indre motivasjon lede oss fremover.

Antonioni gjorde mye av det samme både i L’ Avventura og Blowup. Til å begynne med er det ukomplisert å få taket på historiens kjerne, men etter hvert blir ting mer og mer abstrakt og tvetydig.

Det er tydelig at Antonioni er opptatt av at film skal være mer enn en handlingsdrevet historie. Det handler ikke om hvordan man mest effektivt skal komme seg fra A til Å. For Antonioni er film et visuelt medium. Det er bildene som forteller historien, og det gjøres best ved å rydde unna alt det uvesentlige. Dialog brukes for eksempel kun når det er helt nødvendig. Karakterene er gjerne også stillferdige med et moderat kroppsspråk. De kulturelle forståelsene for kroppsspråk, et forsiktig nikk og nøkternt blikk, er tilstrekkelig for å avsløre den informasjonen vi har bruk for.

vlcsnap-2239260

Jack Nicholson spiller den verdensvante tv-journalisten David Locke som reiser til et nordafrikansk land for å gjøre opptak til en dokumentar om geriljaens herjinger i en pågående borgerkrig. Innlosjert ved et enkelt hotellrom ved utkanten av Sahara-ørkenen, finner han den påfølgende dagen en mann liggende død på senga i naborommet, antakelig av hjerteinfarkt. Mannen er Mr. Robertson, en britisk forretningsmann som David Locke hadde en samtale med kvelden i forveien.

I et tydelig impulsivt øyeblikk bestemmer David Locke seg for å bytte identitet med Robertson. De ligner på hverandre fysisk, og etter å ha flyttet liket og trikset med passene, varsler Locke resepsjonen om dødsfallet. Fra det øyeblikk er journalisten David Locke historie.

Det tar imidlertid ikke lang tid før han oppdager Robertsons sanne identitet og yrke. Og før han vet ordet av det vikles han inn i et farlig spill med uante konsekvenser. I tillegg treffer han en ung og tiltrekkende jente…

vlcsnap-2241810

Gåtefullt og vakkert brettes den fascinerende historien ut. Spørsmålene svever i luften, vi plukker opp hint underveis, men må til slutt gjøre opp våre egne tanker om hva vi ser. Hvorfor går David Locke til det drastiske skritt å bytte identitet? Hva driver ham? Hvorfor reagerer han som han gjør?

Rollene er diskret spilt for å underbygge en vag mystikk, og fjerne oss fra å tenke over karakterens intensjoner. Jack Nicholsons gjør en sjeldent behersket og nedtonet tolkning. Det er en fryd å se ham så lavmælt og subtil som dette. Maria Schneiders haltende skuespill i scenene med Nicholson, er bare med på å bidra til å gjøre den navnløse rollen hennes enda mer gåtefull. Det er den vage karakterskildringen som skaper rom for ulike tolkninger, avhengig av hva vi ser i dem, og hvilke hint vi plukker opp underveis.

Schneider spiller jenta som blir en passasjer i hans erkjennelsesreise.

vlcsnap-2244264

Karakterutviklingen er tydelig. Fra å være journalist drevet av tilsynelatende idealisme, til å endre livsbane og ta kyniske valg på andre siden av loven, uten at det virker å gå innpå ham. Ved et bevisst valg legger han fortiden bak seg og oppsøker en ny verden med ny identitet. Men mer enn at han er på vei til en ny destinasjon i livet, ligger motivasjonen sterkest i det å rømme fra noe. Det virker planløst, snarere styrt av impulsive handlinger, som ubevisst fjerner ham fra en følelsesmessig tom fortid. Fryktesløs reiser han inn i en ny virkelighet med nye muligheter. Han har lite å ofre.

Filmen åpner dialogfritt med Jack Nicholson strandet i et menneskeforlatt ørkenlandskap. Som han selv sier det på DVD-kommentarsporet: «The first piece of the film in this desert is a man looking for something. And that’s really enough of a story for Antonioni».

Men selv om det er uendelig mye mer substans i The Passenger enn hva man ser, gjør Antonioni bildene alene til et uforglemmelig stykke kunstverk. Som en visuell magiker trollbinder han meg uten å ty til dialog og handling. Kamera brukes til å observere omgivelsene i stillhet, og det er praktfullt!

vlcsnap-2350468

Antonioni har funnet spennende lokasjoner; arkitektonisk i Barcelona, rurale landskapsbilder, og ørkensletter i Afrika. Mot slutten gjør vår italienske venn også en filmteknisk demonstrasjon, og serverer en av filmhistoriens beste avslutningssekvenser. 11 dager tok det å sette opp den avanserte sekvensen som gjøres i én tagning på totalt sju minutter. Og ikke bare er det filmteknisk uovertruffent: avslutningen er genial tvetydig og ettertenksom. Her finnes det ikke nødvendigvis én sannhet. Sånt liker jeg.

Ingen andre filmer har jeg like rast kastet meg over på nytt, med kommentarspor (Jack Nicholson). Og jeg føler at jeg aldri blir ferdig med denne filmen!

Og til de som vil gjenoppleve den magiske avslutningsscenen: