Stalker (1979)

Jeg har foreløpig sett Stalker bare én gang og vet at jeg hvert fall er nødt for å se den én gang til. Det er ganske enkelt den typen film. Langsomt, vakkert og knugende river den ut både ører og øyne i en altoppslukende sanseopplevelse, så sterk og virkningsfull som filmmediet kan være.

Stalker kan beskrives som en sovjetiskprodusert alternativ science fiction-film, under Andrej Tarkovskijis kompromissløse regi, med hang mot det surrealistiske, det poetiske og det postapokalyptiske.

Filmens ytre handling tar for seg tre karakterers reise mot et fremmed landskap. En «Stalker» oppsøkes av en professor og en forfatter for å ledsage dem inn mot «Sonen». Et mystisk område med ukjent opphav, der de fysiske naturlovene ikke eksisterer og hvor det finnes et rom der man kan få oppfylt sine drømmer. «Sonen» er imidlertid strengt militært bevoktet mot inntrengere.

Men en såkalt «Stalker» har en sjelden evne som gjør ham i stand til å trenge inn i, og bevege seg rundt i dette uforutsigbare terrenget bestående av farlige feller og hindringer. Det gjør ham til en naturlig veileder for Professoren og Forfatteren som begir seg ut på en reise mot «Sonen», sultne på henholdsvis viten og inspirasjon.

Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Stalker. Den første timen skapes en forlokkende mystikk rundt personene, handlingen og «Sonen». Samtidig ble jeg tidlig grepet av Tarkovskijs stemningsskapende bilder. Etter hvert mister jeg imidlertid litt av gløden, ettersom den stadig mer svevende og metaforinnpakkede dialogen skaper en tåke av uhåndgripelig symbolikk og poesi som jeg verken orker eller ønsker å stikke hodet mitt inn i. Jeg er mer glad i billedlig poesi enn verbal. Når stillheten senker seg og jeg til fulle kan absorbere bildene og lyden fra naturen, er det øyeblikk hvor Stalker er det mektigste jeg noensinne har opplevd på film. Selv om jeg nok vil hevde at Tarkovskij muligens går over en grense i sin stillestående dveling i noen scener i siste akt.

Egentlig føler jeg mye av det samme for Stalker som jeg gjør for Zerkalo (Speil) fire år i forveien; en merkelig blanding av eufori fra de hypnotiserende vakre bildene, avløst av lettere oppgitthet over den abstrakte kommunikasjonsformen. Men bare for å ha det helt klart: de positive inntrykkene er i begge tilfellene langt sterkere enn innvendingene.

Stalker har, foruten å være ubeskrivelig vakker, i all sin mystikk også en interessant ytre handling. Tre personer som søker inn mot noe ukjent med ulik bakgrunn og agenda for jakten; Professoren (den logisk tenkende), Forfatteren (den kunstneriske) og Stalkeren (den troende). Det skaper dynamikk og konfrontasjoner (som nok kunne vært bedre utnyttet hvis det hadde vært skapt rom for det i dialogen) og gjør filmen både spennende i forhold til utforskningen av «Sonen», men gjør oss etter hvert like mye opptatt av den indre oppdagelsen som utarter seg ulikt for de tre karakterene.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen tolkning av Stalker. Det vil bare føre meg ut på unødvendig dypt vann. Jeg skal heller ikke stå i vannkanten og plaske i naive og uoriginale fortolkninger andre har poengtert tusen ganger før. Dessuten mener jeg at Stalker ikke er en type film man trenger å forstå for å sette pris på. Og noen ganger føles det som en befrielse å gi slipp på tanken om å tyde en film inn i bestemte rammer.