Ordinary People (1980)

Til tross for at den vant Oscar for beste film i 1980, eller kanskje nettopp på grunn av nevnte triumf, har Ordinary People aldri fått den hyllesten man kunne forvente av et slikt mesterverk i ettertid. For 1980 var selvsagt året da alle, utenom Akademiet, mente Martin Scorsese hadde laget ikke bare årets, men kanskje tiårets beste film i Raging Bull.

Likevel var det Ordinary People som stakk av gårde med de gylne statuettene. Både for beste film. Og Robert Redford for beste regi, foran øynene på en åpenlys snurt Martin Scorsese. Mange er fortsatt opprørt. Jeg har selv vært blant kritikerne, inntil jeg en kveld satte meg ned for å se Redfords film. Nå mener jeg riktignok at Raging Bull fortsatt er filmatisk mer betydningsfull, bedre og større enn Ordinary People. Men samtidig er det to filmer som ikke har veldig mye mer felles enn at de er et resultat av samme kunstuttrykk. Og derfor skal jeg slutte sammenligningen her.

Ordinary People er et genuint medrivende familiedrama, hvor Redford og skuespillerensemblet hele tiden spiller på de riktige, usentimentale strengene og skaper noen av de mørkeste og vondeste øyeblikkene festet til film; om vanlige mennesker som i møte med virkelighetens ubarmhjertige råskap plutselig mister livets holdepunkter, og reaksjonen er like avskyelig som den er forståelig å bevitne. Ordinary People tar for seg de virkelig store følelsene og tragediene som kan inntreffe en familie, og når historien får oss til å tro så sterkt på menneskene og reaksjonene, blir filmen nærmest sittende igjen som et forferdelig vondt kapittel selv i ens eget liv.

Vi møter et ektepar i øvre amerikansk middelklasse som opplever livets største mareritt; brått og brutalt blir en av sønnene deres revet bort fra dem i en båtulykke. Tilbake står deres yngste sønn, Conrad (Timothy Hutton), som var vitne til dødsulykken, med dyp depresjon og selvmordstanker gjennom hele oppveksten. Foreldrene preges på hver sin måte; moren (Mary Tyler Moore) forsvinner inn i sitt eget reserverte jeg med manisk trang til å kontrollere alt og alle rundt seg. Følelseslivet er stengt ute, især overfor den gjenlevende sønnen. Faren, Calvin (Donald Sutherland), forsøker tappert å holde familien samlet, men heller ikke han makter å holde fasaden oppe. Til det er sprekkende i familiefundamentet for ødeleggende.

Jeg har aldri tenkt på Robert Redford som en stor regissør (Quiz Show er riktignok et undervurdert nesten-mesterverk), men faktum er jo at han med Ordinary People har instruert et av de sterkest spilte dramaene om dysfunksjonell familieubehag jeg har sett på film, helt der oppe med Ingmar Bergman og Woody Allens lignende verk. Det er noe med de presise karakterportrettene, i kombinasjon med den usentimentale manusbehandlingen av de store følelsene, men også de kjølig truende stemningsbildene i foto og regi, som løfter dette til et filmverk iscenesatt av en betydelig filmkunstner, i mine øyne. Som kanskje er det mest overraskende, da Redford gjerne omtales som en «skuespillernes regissør». Men antakelig er det også Redfords bakgrunn og forståelse for skuespillet, som har medvirket til å la nettopp dét komme i forgrunnen, og la foto og musikk bygge ulmende opp for historien og karakterene. Altså, uten at produksjonen fremstår som en småkjedelig og tv-filmaktig. Ordinary People har rett og slett en filmatisk perfekt ramme for den filmen Redford vil formidle.

Men mest av alt vil Ordinary People huskes for sitt lysende skuespill, anerkjent med Oscar-nominasjoner til både Mary Tyler Moore, Judd Hirsch (i rollen som Conrads psykolog) og Timothy Hutton i kategorien for beste mannlige birolleinnehavere, hvor Hutton vant den gylne statuetten.

Filmen er stille, gjennomført vond å leve seg inn i, men man kan likevel ikke unngå å bli absorbert av den smertefulle historien hver og en av karakterene bærer i seg, som vanlige mennesker, og hvordan den formidles så levende og ekte i ord og bilder.