Pixote (1981)

Pixote: A Lei do Mais Fraco, eller bare Pixote, introduseres som en dokumentar om fattigdom og gatebarn i Brasil. Vi blir forklart at 50 % av befolkningen i Brasil er under 21 år, og blant disse finner vi over 3 millioner gatebarn. Unge Pixote er én av disse. Dette er hans historie.

Den dokumentariske innledningen skaper kun rammene, for spakene holdes av Hector Babenco (som i 2003 gjorde den fremragende fengselsfilmen Carandiru), og situasjonene i filmen er alle iscenesatt (men med tydelig improvisasjon). Like fullt føles enhver detalj til fingerspissene ekte. Det gjør også inntrykk å vite at gutten som spiller Pixote, Fernando Ramos da Silva, før og etter innspillingen levde som kriminell gategutt, og ble drept i 1987 etter en skuddveksling med politiet. For mer om dette kan filmen Quem Matou Pixote? (Who Killed Pixote?) fra 1996 oppsøkes.

Filmen følger den ti år gamle Pixote, som i første akt befinner seg i et forbedringsanstalt for barn og ungdom. Fra ungdommenes perspektiv opplever vi narkotikamisbruk, overgrep og mishandling på nært hold. Vaktene er korrupte og voldelige. Ungdommene må finne sin egen plass i maktstrukturen, og for Pixote som er av de aller yngste, blir hverdagen ekstra tøff. Det er ingenting her som minner om forbedring.

Derfor ønsker heller ikke Pixote å bli værende her. Etter at en av vaktene slår i hjel en 17 år gammel transvestitt, velger Pixote sammen med andre å rømme fra stedet. Bare for å oppleve at den virkelige verden er minst like brutal. Og med et håpløst utgangspunkt for å klare seg i verden utenfor, tvinges Pixote og de andre guttene til kriminalitet og prostitusjon for å overleve.

Pixote er gjennomsyret av foruroligende, skrekkelige bilder. En scene som viser rester av blod etter en abort i en bøtte ved siden av et nedgriset toalett, forteller alt. Dette er tvers gjennom skittent, og med Pixotes uskyldige gutteaktige ansiktsuttrykk som et genuint bilde på elendigheten. Ansiktet er barnlig og rundt, men med et uslettelig trist preg som vitner om et grusomt levd liv.

Babenco bruker nesten utelukkende amatørskuespillere, det vil si barn som langt på vei spiller seg selv, noe som gjenspeiles i den følelsen man får av å se Pixote. Manuset er utarbeidet i samarbeid med gateguttene i filmen som også gis tydelig rom for improvisasjon. Jeg ser ikke bort i fra at Babenco har sett og likt Luis Buñuels Los olvidados om meksikanske gatebarn, på samme måte som Fernando Meirelles antakelig har sett og likt både Buñuels film og Babencos Pixote før han gjorde storsuksessen Cidade de Deus.

Tragedien stikker om mulig enda dypere og sterkere i tilfellet Pixote. Og slutten må være noe av det vondeste som noensinne er festet til fiksjonsfilm. Men så var det det med fiksjon da…