Interrogation (1982)

Først litt kort om det historisk-politiske bakteppet:

Vi befinner oss i etterkrigstidens Polen, et kommunistdiktatur av en sovjetisk marionettstat, ledet av det polske kommunistpartiet.

Przesluchanie (Interrogation) ble spilt inn på begynnelsen av 1980-tallet (ferdigstilt i 1982) etter at landets innbyggere hadde kjempet seg frem til økt selvstendighet og demokratisk frihet gjennom fagforbundet Solidaritet ledet av Lech Walesa. En frihet som muliggjorde innspillingen av kontroversielle Przesluchanie.

Kort tid etter erklærte imidlertid general Wojciech Jaruzelski unntakstilstand i et forsøk på å kneble Solidaritet. Jaruzelski, medlem av det polske kommunistpartiet som ble forfremmet til general på 50-tallet, sørget også for at en rekke politiske filmer, som blant andre Przesluchanie, skulle holdes unna offentligheten. Regissøren, Ryszard Bugajski, dro til Canada i eksil.

Men etter at Solidaritet igjen ble anerkjent i 1989, og vant det som var mulig å vinne ved de halvfrie parlamentsvalgene, ble Wojciech Jaruzelski – som da hadde kjempet seg frem til presidentposten i Polen – avsatt til fordel for en ikke-kommunistisk koalisjonsregjering, hvor Lech Walesa i 1990 tok over som landets president. En gradvis overgang til fritt markedssystem ble påstartet.

Dermed fikk Przesluchanie endelig sin lansering på polske kinoer i 1989, sju år etter at innspillingen var avsluttet. I 1990 ble filmen nominert til Gullpalmen i Cannes, og Krystyna Janda vant prisen for beste kvinnelige hovedrolleinnehaver.

Historien bygger på en dunkel skjebne; den livsglade kabaretsangeren Tonia Lechman (i filmen Tonia Dziwisz) blir intetanende arrestert og innbrakt av det polske sikkerhetspolitiet etter en fuktig bytur en kveld tidlig på 1950-tallet. I fem år blir hun holdt fengslet, fysisk og psykisk torturert, behandlet som en politisk fange i et diktatur.

Anført av en sadistisk Gestapo-inspirert general blir hun systematisk nedverdighet til å svare på inngående spørsmål om seksuelle erfaringer, spottet for sin simple arbeiderklassebakgrunn, og truet til å skrive under en erklæring som innrømmer skyld og angir andre. Hun velger innbitt å stå i mot, selv om hennes underskrift kan være eneste vei ut av helvetet.

Przesluchanie tegner et skremmende bilde av et totalitært styresett hvor enkeltindividets rettigheter og frihet er ikke-eksisterende, mens systematisk undertrykkelse og terror er medisinen mot politiske opportunister.

Historien og filmen skriker smertefullt mot publikum i to timer. Det kjennes som en følelsesmessig påkjenning, særlig fordi Krystyna Janda uttrykker den mentale og fysiske smerten så ulidelig sterkt. Skildringene er direkte, ingenting pakkes inn, og pustepausene er få. Kanskje blir det for mange repetisjoner av scener med undertrykkelse. På den andre siden skapes en effekt i at vi slites ut av det vi ser, og jeg antar at det er en del av hensikten.

Det vi får se et mørkt portrett av umenneskelighet og totalitarisme. Mot slutten skifter imidlertid stemningen i et par sentrale vendepunkter, likevel innser vi at en klassisk «happy ending» er langt utenfor rekkevidde i dette universet. Virkeligheten tillater det ikke.