Night of the Pencils (1986)

Fra militærjuntaens maktovertagelse i 1976 og frem til diktatorets endelikt i kjølvannet av Falklandskrigen i 1982, mistet flere titalls tusen argentinere livet. Mange ble ført bort av sikkerhetsstyrkene, og siden har de aldri vært sett. Man anslår at over 10 000 argentinere i denne perioden sporløst forsvant.

Regissør Héctor Olivera tar oss med til «den skitne krigen» i Argentina: en epoke med et allerede haltende myndighetsapparat i økonomiske krisetider på midten av 70-tallet, som ble ytterligere forverret etter Juan Peróns død i 1974. Kona Isabel Perón overtok presidentembetet de to kommende årene, bare for å bli styrtet av militærjuntaen som lovet gjenopprettelse av lov og orden etter overtagelsen i 1976.

Men ingen kunne forutse omfanget og konsekvensene av juntaens maktspill: fagbevegelsene ble erklært ulovlige, pressen ilagt munnkurv, og enkeltpersoner i sivilsamfunnet forfulgt utenfor rettsapparatets synsfelt. Kort fortalt ble uønskede elementer – politiske motstandere og andre opposisjonelle krefter i samfunnet – forsøkt jaget bort, i verste fall eliminert. Uten forklaring ble mennesker arrestert og fjernet fra samfunnet, mange er aldri sett siden.

Night of the Pencils (La Noche de los lápices) forteller én historie. Om seks unge studenter/skoleelever på 16-17 år som, fordi de demonstrerte høylytt for billigere busstransport for studenter, endte i fengsel som torturobjekter for juntaen. De ble sett på som uromomenter – de truet samfunnets lov og orden – og måtte fjernes. Filmens tittel henspeiler på aksjonens ettermæle; natten hvor juntaen bestemte seg for å ta et oppgjør med en gruppe av landets unge, radikale studenter.

Filmen er en adaptasjon av en bok basert på virkelige hendelser. Oliveira holder på en realistisk tone, selv om de mest dramatiske scenene setter autensiteten ørlite tilbake. Det blir noe olsenbandenaktig over sammenstøtende mellom demonstratnter og politi tidlig i filmen, og musikkbruken har også et litt uheldig preg av 80-tallet.

Men dét til siden: dette er en brutalt nærgående skildring av simpel maktmisbruk. Totalt meningsløst, provoserende, trist og smertefullt. Det viktige er at filmer som dette lages, blir sett og forstått.