House of Games (1987)
David Mamets regidebut fra 1987 smaker av storhet i elegante små biter. Forfatteren, teater- og filminstruktøren Mamet setter tidlig tonen med sin etter hvert karakteristisk spisse dialog som her presenteres i den mest naturlige form.
House of Games omhandler en kvinnelig psykolog og bestselgerforfatter, Margaret Ford, og en mann som oppsøker henne fordi han har pådratt seg spillegjeld på 25 000 dollar, frykter for livet og er på randen av selvmord da han ikke har mulighet til å gjøre opp for seg. Hun spilles av Lindsay Crouse (på dette tidspunktet Mamets kone) og han, Mike, spilles av Joe Mantegna. I fascinasjon og undring over mennesket hun har møtt, og historien han har fortalt, velger hun å oppsøke ham i «The House of Games». I et røyktungt rom i en kjeller, rundt et pokerbord, sitter han. Med hennes psykologiske ekspertise og evne til å lese andre mennesker, inviterer han henne over til bordet for å avsløre når motspilleren bløffer, slik at han kan vinne pengene tilbake. Det går ikke etter planen, og vi har akkurat sett startskuddet for et intrikat «hvem-lurer-hvem-spill».
Mens hun dras inn i en verden av kløktig svindel og bedrag, med potensielt store penger i omløp, besettes hun av Mike og den verden han lever i. Hun begynner å skrive en bok om temaet, og fascinasjonen vokser raskt over og forbi de etiske og moralske grensene som viskes ut. Det viktigste han kan lære henne er at hun ikke kan stole på noen.
På samme måte som vi ikke kan stole på noen, eller noe av det vi ser, i House of Games. David Mamet unngår imidlertid lærebokas billige triks for å lure publikum. Det er hele veien smart og velgjort elegant i vendingene. The House of Games er, ved siden av The Sting, det ypperste som er gjort i denne subsjangeren. Samtidig tilføres filmen en særegen atmosfære i særegen lyssetting og musikk, som James Foley har gjenbrukt i den mesterlige Mamet-adaptasjonen Glengarry Glen Ross. Settingen byr på en utpreget teatralsk mis-en-scene, og fremdriften er tungt hvilende på karakterutvikling og dialog. Mamets dynamikk skapes i utnyttelsen av rom, rytme og musikk som fungerer parallelt med den skarpe og hurtige dialogen. Samtidig er det en Hitchcock-aktighet over hvordan historiens mange detaljer sys sammen, og presenteres for oss. Lag for lag avdekkes sannheten bak spillet, eller gjør det? Ok, så er flere av filmens vendinger enkle å forutsi. Men der Mamet av og til tråkker veien opp for oss i forkant, absorberes vi isteden av filmens univers i den grad at det likevel blir spennende.
Det eneste minustegnet setter jeg ved hovedrolleinnehaver Lindsay Crouse som dessverre gjør en pregløs og ukarismatisk tolkning av det som papiret er en sjeldent god kvinnelig hovedkarakter. På den andre siden er Joe Mantegna helt gnistrende, og definitivt i sitt rette element. Mamets stil kler historien utmerket, selv om jeg underveis ikke kunne unngå å fristes av tanken på hvordan dette kunne blitt seende ut i regi av en mer visuelt utviklet regissør, som for eksempel Brian De Palma. Men det ville jo blitt en helt annen film. Og det vil jeg ikke ha. Jeg vil ha David Mamets House of Games.
