The Thin Blue Line (1988)

En sen novemberkveld i Dallas i 1978 blir politimannen Robert W. Wood skutt og drept på jobb. Etter rutinemessig å ha stanset en bil langs veikanten, stiger han ut av politibilen og går frem til sjåførvinduet som allerede er sveivet ned. Ut stikker en pistol, og før han rekker å reagere faller han død om etter det første skuddet. Gjerningsmannen og passasjeren kjører av gårde før den kvinnelige politikollegaen klarer å stanse dem.

Den tragiske historiens gåte forblir; hvem drepte Robert W. Wood? Og hva skjedde egentlig der ute nattens mulme?

Den fremragende dokumentaristen Errol Morris gjorde i utgangspunktet research til en påtenkt film om Dr. Death, psykologen som etter et kvarters intervju med tiltalte alltid konkluderte med at vedkommende kom til å begå en ny forbrytelse, og dermed sørget for at siste kriterium for dødsstraff var oppfylt. Det var i dette forarbeidet at Morris kom over saken om Randall Adams, mannen som ble dømt for drapet på Robert W. Wood, noe som skulle føre frem til den banebrytende dokumentarfilmen The Thin Blue Line. Med granskende blikk går Errol Morris den tvilsomme etterforskningen og rettsaken nærmere etter i sømmene, og nøster opp i sjokkerende, og provoserende, avsløringer.

Errol Morris kaster lys over mysteriet ved å intervjue sakens sentrale personer, og gradvis tegnes et hoderystende bilde av en sak gjennomsyret av vond smak. Her er det mye som skurrer, og som en besatt privatdetektiv, på lag med intervjuobjektene, nøster Morris opp i den ulne sakens mange løse tråder. Dermed avdekkes gradvis ny informasjon, frem mot en slutt som sender grøsninger gjennom kroppen som en fullblods horrorfilm aldri før har gjort. The Thin Blue Line er en sannferdig skrekkfilm fra virkelighetens mørke menneskesjel og et korrumpert rettsvesen.

Filmen er sammensatt av enkle rekonstruksjoner, dirrende bakgrunnsmusikk og mennesker som forteller om sin rolle og sine tanker rundt hva som skjedde før, under og etter drapet. Errol Morris tar få manipulerende grep, og griper ikke inn for å lede oss i andre retninger enn dit klippingen av intervjuene tar oss med. En skrekkelig medrivende reise som underveis også finner interessante sidespor vel verdt en diskusjon, men som like fullt holder smalt fokus på hva tittelen også henspeiler på, der politiet er «den tynne blå linjen» som skiller samfunnet fra et lovløst anarki… Konklusjonen er illevarslende.