A City of Sadness (1989)

Hou Hsiao-Hsiens gulløvevinnende film fra 1989, A City of Sadness (Bei qing cheng shi), forteller nøkternt om en taiwansk familie, og hvordan den påvirkes av de urolige nasjonale omstendighetene utover 1940-tallet.

Filmen griper tak i et betent politisk sår; den taiwanske tidsånden i de vanskelige 40-årene etter den kinesiske nasjonalistregjeringens overtakelse, og etableringen av et undertrykkende militærregime, som blant annet ledet frem til den grusomme massakren i 1947; den såkalte «28. februar hendelsen» (Taiwan hadde vært koloni under Japan i 50 år frem til kineserne tok over øya etter andre verdenskrig).

Mer enn en utpreget politisk film, er A City of Sadness et kultur- og periodespesifikt familieportrett, som riktignok preges sterkt av de ytre forholdene i årene vi følger dem, men som like fullt kan sees som et isolert menneskelig drama. Politisk og historisk kunnskap er ikke nødvendig, dog ganske sikkert en fordel for å fange hele historien.

Analogt med taiwanernes følelser for løsrivelsen fra Japan, smyger stemningsbildet seg fra det håpefulle til det fryktsomme i takt med virkeligheten, noe som gjenspeiles i karakterenes tilstand der filmen forflytter seg i tid fra 1945 frem til 1949. Filmen skildrer en familie bestående av en aldrende far og hans fire voksne sønner, hvorav én skal ha omkommet under krig på Filippinene. Den eldste sønnen, Wen-Heung, vender hjem for å åpne restauranten «Little Shangai» i kjølvannet av «frigjøringen», mens Wen-Leung lokkes inn i en oppblomstrende kriminell underverden, og den døve Wen-Ching kjemper seg gjennom hverdagen som strevende fotograf, ute av stand til å kommunisere med omverdenen som han ønsker.

Hou Hsiao-Hsiens observerer livene fra distanse, nesten kjemisk fri for close-up. Bildene tas ofte fra avstand, fra utenfor vinduer, andre siden av gata og lignende. Det holdes stille, og hvis bevegelser, foregår det rolig. Den fysiske distansen skaper også emosjonell distanse, som kan gjøre det utfordrende å leve seg inn i menneskelivene. Et besynderlig grep, da filmen tross alt er et familieportrett, men desto mer interessant når filmen likevel lykkes i å skape engasjement. Den observerende stillheten, og den naturlige iakttakelsen, fremmer en ektefølt intimitet, mens fraværet av nærbilder og overtydelighet, hele tiden holder sentimentaliteten på betryggende avstand.

Det fragmenterte karaktergalleriet, den fremmede kulturen og de ukjente referansene (for et vestlig filmpublikum), gjør filmen enda mer krevende. Men belønningen desto sterkere.

På et tidspunkt vil det gå opp for et filminteressert øye at dette er et betydelig verk, der historiens presumptivt dramaturgiske klimaks holdes tilbake for noe mer varig (Hsiao-Hsiens unngår å vise massakrenes grusomhet, som står sentralt i historien, billedlig). Det er ikke et sekund føleri i A City of Sadness. Isteden er fokus på konsekvensene, som en tilstand, og ikke handlingene som ligger i forkant. Dessuten er skuespillet blendende, anført av den alltid framragende Tony Leung Chiu Wai, og like sterkt er det tålmodige, stilsikre fotoarbeidet som bidrar til filmens kjølige identitet. Utvilsomt perfeksjon.