I Hired a Contract Killer (1990)

Dette var faktisk mitt første møte med Aki Kaurismäki. Jeg hadde alltid sett på den finske filmkunstneren som en mann av trauste, minimalistiske, gråtriste og innadvendte filmer et stykke unna mitt interessefelt.

På en måte fikk jeg rett: I Hired a Contract Killer er det meste av hva jeg så for meg en Kaurismäki-film skulle være, men til min store overraskelse: Jeg likte det. Likte det veldig!

Filmen handler om en franskmann fortapt i britisk arbeiderklasse, Henri Boulanger (Jean-Pierre Léaud; han som spilte Antoine Doinel i filmene til Francois Truffaut), som får sparken på dagen i det sjefen må foreta nedskjæringer. «Du forstår at utlendingene må gå først», er sjefens begrunnelse før Henri slukøret må forlate selskapet han har jobbet for i femten år.

Uten mange omveier går Henri til anskaffelse av et tau som han planlegger å henge seg i. Selvmordsforsøket mislykkes.

Etter å ha lest en avisartikkel om colombianske leiemordere, får imidlertid Henri en briljant idé som burde gjøre alt enklere: han hyrer en profesjonell leiemorder til å ta seg av jobben han selv ikke klarer å utføre. Oppdraget finansierer han ved å ta med gullklokka han fikk i «avskjedsgave» fra jobben til pantelåneren.

Henri legger pengene på bordet i et bakrom i en luguber pub i Londons underverden, og avtalen er spikret: innen to uker vil han bli drept, hvis ikke er det pengene tilbake. Det er ingen angrefrist når drapsmannen har startet jakten, selv ikke når overlevelsesinstinktene slår inn.

Det absurde, nesten utenkelige plottet, dyrkes lakonisk og lavmælt med treffsikker komedie og tragedie i salig blanding. Vår finske venn spiller bevisst på underligheten, og skaper en unik atmosfære av deprimerende komedie risset inn i en stilistisk ramme, men fortalt i et realistisk miljø. I denne settingen har også Jean-Pierre Léaud de perfekte uttrykkene.

Mørkt, melankolsk og morsomt. Kaurismäki imponerer med balanserende nese, og har skapt en underfundig godbit av et tragisk materiale. En film som gjennom sine 70 minutter holdt meg på kroken, og fascinasjonen fortsetter også etter rulleteksten. Nå er jeg sulten på mer Kaurismäki.