Man Bites Dog (1992)

Trioen Rémy Belvaux (som tok sitt eget liv i 2006), André Bonzel og Benoît Poelvoorde entret den europeiske filmscenen med en oppsiktsvekkende filmet voldsberetning i 1992: Man Bites Dog (C’est arrivé près de chez vous). Det var blandingen av innhold og form som skapte reaksjonene, båret frem av et prisvinnende klapp på skulderen under filmfestivalen i Cannes.

Filmen utgir seg for å være en dokumentar, der et lite crew av søkende unge filmskapere har funnet det perfekte objekt: en karismatisk, velartikulert og tilsynelatende intelligent (les: psykopat) person – Ben (Benoit Poelvoorde) – som velvillig poserer foran kamera, forklarer, utdyper og begår drapene. Hele tiden mens kamera ruller.

Det tar ikke lang tid før filmcrewet rister av seg det verste sjokket etter det første drapet, og begynner å ta en mer aktiv del i forberedelsene og gjennomføringen, slik at alt skal se best mulig ut på film.

Filmens sentrale vendepunkt skjer idet øyeblikk personene bak dokumentarfilmen tar skrittet fra den objektivt observerende rollen til å bli aktive deltakere, mens vi blir sittende igjen som passive tilskuere til et foruroligende premiss som plutselig blir enda mer skremmende når bakmennene av fri vilje absorberes av en forskrudd virkelighet. Alt er hele tiden filmet i kornete svart/hvitt med virkelig opptakslyd for å understreke det autentiske innholdet. Dør lydmannen, dør også lyden.

Formidlet med sjangerkryssende virkemidler, er Man Bites Dog uavhengig av sitt ekstreme innhold særdeles interessant som film, lansert i en spennende brytningstid for eksperimentell film i krysningen mellom kunst og kommersialisme. Filmskaperne (de virkelige) reiser indirekte spørsmål om film- og medieverdens forherligelse av drap og vold, som ikke er blitt mindre aktuelt senere. Menneskets moralske og etiske retningslinjer fjernes. Publikum reduseres til perverse kikkere av umenneskelig faenskap – men lar vi oss frastøte, underholde eller stiller vi oss likegyldig?

Historien hadde muligens gjort seg bedre i et kortere format. De sterke virkemidlene og grimme innholdet sliter deg ut (selv om humoren ofte kommer oss til unnsetning). Budskapet kunne vært kommunisert enda mer konsist innenfor trangere rammer, det vil si kortere spilletid. Det blir mye av det samme, på grensen til det monotone. Michael Haneke formidlet for eksempel et tilsvarende budskap enda bedre noen år senere i Funny Games.

Man Bites Dog representerer likevel noe av det mest essensielle og banebrytende fra europeisk 90-tallsfilm. En såkalt «må-se-film» som også er tilgjengeligg i Criterion-katalogen.