Clean, Shaven (1993)

Lodge Kerrigans debutfilm er både smal og ambisiøs. Som et filmatisk dypdykk inn i schizofreniens sykdomsverden, fortelles Clean, Shaven fra innsiden av protagonistens hode – et upålitelig narrativt perspektiv, og et smertefullt filter. Kerrigan setter tidlig tonen, og skyver majoritetspublikum umiddelbart unna med tydelig eksperimentelle trekk. Kamera plasseres i skjeve vinkler og gjør objektene uskarpe, ofte stygge. Kerrigan oppsøker det billedlige ubehaget, og gir scenografien en sær vemmelighet som vi aldri slipper unna. Lydbildet underbygger også den vonde skjevheten; selv den erkebritiske lyden av kokende te korrigeres til det jævlige. Det skjærer i ørene, og det tar aldri slutt.

For det er denne verden Peter Winter lever i. I en sliten bil med avisutklipp som isolasjon for en knust vindusrute, gir han seg ut på en famlende søken etter sin fem-seks år gamle datter. Tilsynelatende i nyfunnet frihet etter institusjonsopphold, har han aldri hatt noe forhold til datteren – som de siste årene har bodd hos sin bestemor, før hun nå er adoptert bort. Samtidig forfølges Peter av en mystisk detektiv, angivelig for et brutalt drap på en annen ungjente. Men hva har skjedd, og hva vil skje om Peter sporer opp datteren?

På mange måter har Lodge Kerrigan komponert et filmatisk rammeverk som jobber mot plottet. Publikum orienteres aldri mot enkleste vei, og de kompromissløse regivalgene tar oss ut av snarere enn inn i historien. Imidlertid blir vi alltid værende inni hovedpersonens hode, som en irriterende og uforløsende mind fuck.

Den mentale reisen, og det tilhørende filmspråket, har antakelig fungert som inspirasjonskilde for David Cronenberg og hans beslektede Spider som utkom noen år senere. Fotoarbeidet er styggvakkert, og redigeringen ved Jim Jarmusch-klipper Jay Rabinowitz gir oss aldri pusterom fra paranoiaen. I likhet med Peter Winter, kan vi ikke rømme fra den. Uttrykket fungerer absorberende, også fordi hovedrolleinnehaver Peter Greene (i likhet med Ralph Fiennes fra Spider) kommuniserer en trykkende angstfølelse av spilt subtilitet, fremfor å ty til den Oscar-flørtende versjonen av overspilt galskap. For der filmens språkdrakt gir verket sin kunstneriske identitet, er menneske- og lidelsesportrettet justert mot den mørke realismen. Og det er denne dualismen som gjør Clean, Shaven så utfordrende og så fascinerende.

PS! Filmen er utgitt av The Criterion Collection.