Trois couleurs: Rouge (1994)

Trois couleurs: Rouge (Rød) er ikke bare det avsluttende kapitlet i Krzysztof Kieslowskis berømte trilogi om frihet, likhet og brorskap. Filmen skulle også bli den polskfødte filmskaperens siste, før han døde i 1996.
Vi møter den unge og vakre modellen Valentine (spilt av Irène Jacob) som i et uaktsomt øyeblikk kjører på og skader en hund som løper ut i veien. Hun oppsøker eieren samme kveld; en bitter pensjonert dommer som ikke virker å bry seg nevneverdig. Valentine vet ikke helt hvordan hun skal takle dommerens likegyldige holdning, men reagerer med tilbakeholden avsky når hun oppdager at han bedriver dagene med å lytte til naboenes private telefonsamtaler.

Likevel fanges hun av interesse for dommerens velartikulerende vesen, og hans intellektuelle kraft suger henne inn i et underlig vennskapsbånd med en mann som har like mye å gi henne, som hun har å gi ham. Hentet frem av fortiden, nåtiden og fremtiden.

Den dramatiske melankolien i Blå, og den beske humoren fra Hvit, er byttet ut med trilogiens mest komplekse drama i Rød. Historiens mange lag brettes ut i krevende ukronologisk struktur, sydd sammen med en rød tråd som altså er brorskap. Hele filmen er innrammet i et møte mellom to mennesker, som begge forfører oss og hverandre inn i en tvetydig og magisk verden. Jean-Louis Trintignant er stødigheten selv som en av Frankrikes store karakterskuespillere, satt opp mot nydelige Irène Jacob – som naturligvis også var å se i den grenseløst vakre La Double vie de Véronique. En film som for øvrig deler mye av den trollbindende stemningen og det transcendentale handlingsmønsteret i Rød. To verk opphøyd til noe sanseløst magisk i komposisjon av lyd og bilder.

For i sin essens er det farger og foto som gir Rød identitet, og som sammen med det gåtefulle mysteriet og personkjemien foran kamera, gir meg euforien av å oppleve film på sitt ypperste og reneste. Det er de glidende kamerabevegelsene, hentet ut av Michelangelo Antonionis lærebok, varme og fløyelsmyke bilder mot en skjør atmosfære av menneskelig kynisme, og kontrasten i Zbigniew Preisners pompøse og operainfluerte musikk. Rød deler det beste fra hele Kieslowskis filmografi; det arketypisk østeuropeiske med en bitter realisme sett i hans tidligere filmer og Dekalogen – og en kunstnerisk sensualitet han perfeksjonerte med La Double vie de Véronieque – og i sitt avslutningsverk som er Rød. En bauta i moderne europeisk filmhistorie.