The Sweet Hereafter (1997)

Få har kombinert en slik fløyelsmyk tone i bildene med en ubarmhjertig kaldhet som egyptiskfødte Atom Egoyan gjør i sin hittil sterkeste film: The Sweet Hereafter.

En amerikansk småby opplever en tragedie som kommer til å sette dype spor både i de pårørende og det lille, sammensveisete samfunnet som sådan. En helt vanlig dag inntreffer noe helt uvanlig; den faste sjåføren av skolebussen, Dolores (Gabrielle Rose), mister i et øyeblikk kontrollen på det glatte vinterunderlaget i fjellet, og bussen sklir ustanselig ned en skråning. Til slutt lander bussen ute på en frossen innsjø, der isen uunngåelig sprekker opp og bussen – med et titalls barn på vei til skolen – synker ned i døden. Kun noen få overlever.

Hendelsen vises ikke i sin helhet før et godt stykke ut i filmen, men har allerede inntruffet når filmens hovedperson, den aldrende storbyadvokaten Mitchell (Ian Holm), introduseres på vei til småbyen for å representere de etterlatte. Samtidig blir vi kjent med at Mitchell både er ulykkelig skilt og har en narkoman datter han har et distansert forhold til. De gode tidene eksiterer kun i minnene, og det er verken smil eller håp å spore i ansiktet hans.

I møte med de pårørende nekter han å bruke uttrykket «ulykke». Med en overbevisende, men desperat klang proklamerer han sitt budskap: Han stiller gratis opp som advokat inntil de har vunnet saken. Da skal en tredjedel av summen gå direkte til ham. Hvis de taper saken, så skal han ikke ha noe i betaling. Det viktigste er, ifølge Mitchell, at noen må settes til veggs og betale for tragedien. Referansene til Mitchells egen fortid blir en innlysende drivkraft for hans engasjement; noen må stå ansvarlig for den urett som har skjedd – enten det er datterens rusproblem, eller omkommende barn etter en trafikkulykke. Sorgbearbeidelsen er imidlertid dømt til å mislykkes.

Jeg hadde veldig store forventninger da jeg satte meg ned for å se denne filmen, og min frykt for å oppleve en nedtur ble raskt forkastet. De første ti minuttene er magiske hva angår stemning, og Egoyan klarer med hjelp av sin fotograf, musikkvalg og utvalgte skuespillere å holde fast med den unike blandingsstemningen av kjølighet og varme helt til siste bilderamme.

Dette er en film som gjør noe med sjelen din, kanskje fordi den blottlegger andres sjel. Det er hele tiden følelsesmessig sterkt, rystende, uten å ty til klisjeer eller bli i overkant sentimentalt. Det er noe ektefølt over personene og miljøet som skildres. At barn dør er naturligvis trist i seg selv, men det er den stemningsfylte oppbygningen, hvordan menneskene med sine ulike bakgrunner og forståelsesrammer forholder seg til hverandre og til sorgen, og ikke minst måten historien fortelles på som virkelig gjør at The Sweet Hereafter blir en følelsesmessig påkjenning. På en god måte.

Atom Egoyan bruker en narrativ tilnærming hvor fortid og fremtid glir over i hverandre, uten at det som skjer eller har skjedd kommer som noen overraskelse på oss. Snarere tvert i mot: vi blir i grunn kjent med hele historien fra A til Å tidlig i filmen, og slik sett ligger presset i å holde publikum interessert og engasjert i noe mer enn hva som skjer rent overfladisk. For det vet vi. Og det er akkurat her Egoyan lykkes enormt bra. Det blir aldri forvirrende (slik det kunne ha blitt), men forsterker isteden vår følelsesmessige involvering, uten å ty til banale klisjeer, og etterlater oss på en vond og hjelpesløs observasjonspost når tragedien til slutt uunngåelig inntreffer.

Atom Egoyan ble Oscar-nominert for både regi og manus.