Die Unberührbare (2000)

Die Unberührbare (No Place to Go) er en av de beste filmene fra forrige tiår som du aldri så, eller som du kanskje ikke engang har hørt om. Dessuten; filmen kan skimte med en av sterkeste kvinnerollene jeg noen gang har sett på film. Store ord, men det fortjener også Hannelore Elsners portrett av Hanna Flanders.

Hun fremstår i filmen som en fiktiv karakter, men regissør Oskar Roehler baserer både henne og historien på livet til sin egen mor; den forholdsvis obskure forfatteren Gisela Elsner. Fra filmens første innstilling, møter vi henne i lite flatterende fremtoning; nærmest som en karikatur av en alkoholisert, kjederøykende, deprimert forfatter. Med et glass arsenikk ristende i hånden, og to sigaretter i den andre, skjelver hun i kropp og stemme mens hun snakker ut selvmordstankene.

Hennes miserable livsstil speiles av ytre omstendigheter. Bakteppet er Tyskland anno 1989. Berlinmuren faller, og Hanna Flanders synker dypt ned i en ideologisk bitterhet, og både hennes ideer og utstråling gjør henne til et slags levende bilde på Øst-Tyskland i seg selv. Som en venstreradikal, intellektuell forfatter blir murens fall også hennes karrierefall; forfatterskapet og ideene er ikke lenger relevante, og bøkene er aldri blitt antatt på vestsiden av muren.

I desperasjon forlater hun Munchen til fordel for Berlin, dels for å oppsøke sin forfattersønn, dels for å treffe en gammel elsker. Her møter hun også en mannlig prostituert i en sliten hotellbar, og blir med ham opp på rommet for uinspirert sex. Det er en eim av tristhet og håpløshet over henne. Både samfunnet og menneskene hun møter er fremmed for henne. Hun er det emosjonelle motstykket til lettelsen og gleden hun møter i feiringen av demokratiet.

Det politiske bakteppet er en deltakende bakgrunn for karakterportrettet av Hanna Flanders. Gjennom hennes møte med en fremmed verden, fortelles historien om et fortapt menneske. Oskar Roehler har filmatisert historien i svart/hvitt, hvor fotograf Hagen Bogdanski server ham stilsikre bilder som smaker av Rainer Werner Fassbinders beste filmer. Ubehaget presenteres med kjølig og slitent produksjonsdesign, men på samme tid skinner det vakkert og stilrent på skjermen/lerretet. Aller sterkest skinner imidlertid hovedrolleinnehaver Hannelore Elsner, som med hele seg uttrykker en iboende kompleksitet i tragedien, og ikke bare gjemmer seg bak den ekle og symboltunge parykken. Detaljene i uttrykk, signaler, adferd og språk bygger henne opp til å bli den interessante og troverdige skikkelsen som kan bære en biografisk historie, der realisme og mystikk fungerer samtidig.

Det er Hannelore Elsners spill som opphever en allerede bunnsolid film til et moderne mesterstykke som lett assosieres med både tyske og franske klassikere fra tidligere tiår – for det er dét nivået vi er på.