Der Tunnel (2001)

Året er 1961, og DDR har bygd en betongmur toppet med piggtråd for å splitte Berlin i to. Innbyggerne i DDR (Øst-Tyskland) skal «beskyttes» mot den demokratiske tankegangen i vest. Mens innbyggerne tidligere kunne krysse grensen mellom Øst- og Vest-Berlin som de ville, ble muren mer enn et symbol på skillet mellom kommunisme og kapitalisme. Den la liv i ruiner.

Der Tunnel forteller én av mange lignende historier. Svømmemesteren Harry Melchior lykkes i å rømme over grensen til vest, mens søsteren blir igjen på andre siden. I Vest-Berlin organiserer Harry sammen med en ingeniørvenn og andre en plan for å få sine nærmeste over grensen. Med base i en fraflyttet og gammel bygning nær muren, begynner de i all hemmelighet å grave en tunnel under muren og over i en annen bygning på østsiden. Men oppgaven viser seg å bli mer omfattende enn planlagt, og med mange mennesker som må hjelpe til, blir det også flere familiemedlemmer som må smugles gjennom tunnelen. Og risikoen øker i takt med gevinsten.

Filmen, som i utgangspunktet var ment laget for tysk fjernsyn, blander antakelig fakta med fiksjon over en lav sko. Likevel lykkes den godt i å kommunisere med troverdighet. At karakterene antakelig er retusjert og historiens detaljer endret på, forringer ikke filmens kvalitet, til det er håndverket altfor solid. Sterkest er dette som konvensjonell spenningsfilm, med godt skuespill og effektiv dramaturgi. Filmen er lang, uten å være langdryg. Og den ser bra ut, uten å være glossy.

Kanskje kunne regissør Roland Suso Richter gravd mer i faenskapen og forholdene i Øst-Berlin. Vi får ikke forklart fullt ut hvorfor menneskene er villig til å ofre så mye som de gjør. Antakelig tar man for gitt at vi ikke trenger den dimensjonen i filmen, fordi vi kjenner bakgrunnen så godt fra før. Det hadde nok likevel tjent filmens historie å la oss kjenne elendigheten tettere på kroppen i første akt.

Derfor blir heller ikke Der Tunnel like emosjonelt sterk som den blir medrivende på en mer overfladisk måte. Dette er i første rekke en underholdningsfilm, der det kun tidvis pirkes borti noe som får oss til å tenke på dette i et historisk eller politisk perspektiv. Det er litt synd, men står likevel ikke i veien for det faktum at Der Tunnel er en strålende film på sine premisser. Jeg storkoste meg i 2 timer og 45 minutter.