Irréversible (2002)

Gaspar Noé skapte nærmest oppstandelse i filmverden med med den kontroversielle Irréversible i 2002. En film som sjokkerte, forarget, skapte sinne, vanntro og avsky. Kanskje bare en naturlig reaksjon, innholdet – og innpakningen – tatt i betraktning.

Filmen er sammensatt av 13 scener som spilles reversibelt for publikum, slik Christopher Nolan gjorde med stor suksess noen år i forveien med Memento. Åpningen viser slutten, for deretter å ta oss trinnvis tilbake – scene for scene – til begynnelsen. Ved historiens begynnelse, og filmens slutt.

Vi følger en desperat Marcus (Vincent Cassel) på nådeløs jakt etter mannen som samme kveld har brutalt mishandlet og voldtatt kjæresten (Monica Bellucci). Blendet av en rasjonell hevntanke, og drevet av vanvidd, kan ikke vennen Pierre (Albert Dupontel) holde ham tilbake.

Den reversible fortellerteknikken brukes som mer enn en gimmick. Ikke bare spør vi i uvitenhet: hvorfor skjer dette? Noé ønsker ikke primært å overraske eller sjokkere, da vi allerede kjenner utfallet. Publikum manipuleres snarere inn i en slags objektiv tilstand, det vris på vår forforståelse og sympati. Kun i ettertid sitter vi med informasjon til virkelig å forstå rekkevidden av hva vi har sett.

Filmens genialitet ligger i det kontrastfylte bruddet i stemning halvveis ut i historien.

De første tre kvarterene bygges opp rundt scener som best kan forklares som grafisk tortur å bivåne i et utagerende, aggressivt filmspråk; med lydterroriserende elektronisk musikk og ristende håndholdt kamera ser vi lange tagninger av et menneske som får hodeskallen knust av et brannslukningsapparat. Vi er svimmelt til stede i den ubehagelig klamme kjelleren på homseklubben Rectum i en ekstrem og klaustrofobifremkallende sekvens. Og ikke minst utsettes vi for bildene av en 20 minutter lang grov voldtektsscene, med skrikende nærhet – uten at det klippes for å gi oss pusterom og minne oss på at vi ser film.

Så realistisk utført at det gjør vondt, vondt, vondt.

Men hvor absurd det enn kan høres ut; det er de påfølgende tre kvarterene som fullbyrder marerittet og setter de jævlige scenene vi har sett i nytt lys. Det er nå vi får se foranledningen, fortalt med dempet hverdagslig realisme, i et helt annet toneleie. Og det er da vi får kjenne jævelskapen på kroppen, når vi har ristet av oss sjokkene med tid til å reflektere over hva som har skjedd. Eller rettere sagt: hva som vil skje med disse menneskene.

Urettferdig mye oppmerksomhet er viet Irréversible som en volds- og pornodyrkende «sjokkfilm». Et totalt feilaktig bilde. For det første er det kun to enkeltscener av ekstrem grafisk brutalitet og sjokkverdi, og begge fyller en vital funksjon i filmens historie. Det er konsekvensene av scenen som skaper inntrykket, og derfor er det også viktig at de gjøres lange og ekstreme. Dermed er det de «ufarlige» scenene, etter at vi har de voldsomme i minnet, som står sterkest.

En annen styrke ligger i Noés personinstruksjon og teft for det improvisatoriske, særlig velegnet for det dokumentariske, direkte filmspråket. Monica Bellucci og Vincent Cassel (de er i virkeligheten gift) spiller på et bredt og ytterst sammensatt følelsesregister, der reaksjonene og følelsene hele tiden kommer frem som ekte. Når Vincent Cassel i en av filmens scener forteller at navnet hans er «Vincent», før han raskt unnskylder feilen (karakteren han spiller heter «Marcus»), forteller det noe om en naturlig dialogimprovisasjon som bærer frem lange scener uten klipp, og tegner et uvanlig autentisk bilde.

Irréversible er en umiddelbar påkjenning; visuelt påtrengende og deterministisk fortalt om en redselsfull virkelighet. Noé peker mot mørket: og slutten er trist med anslag av håpløshet.

For meg er imidlertid dette en av det siste tiårets sterkeste filmer.