Doki-Doki (2003)

Doki-doki er lyden av et hjerte som banker. Satt til det urbane Tokyo, melankolsk fanget i svart-hvitt, gis vi et skimt av en sjel fortapt i naive drømmer.

Du kjenner det kanskje igjen fra din egen hverdag. I hvert fall kan jeg gjøre det. Du står der og venter på bussen eller toget som skal ta deg til jobb. Kanskje har du stått der og ventet på det samme toget, til samme klokkeslett, hver dag i flere år. Rundt deg står de samme personene hver dag. De blir en del av livet ditt, men du har aldri snakket med dem – og kan heller ikke navnene.

Doki-Doki er historien om en japansk jente i 20-årene (Yumi Endo) som ønsker å gjøre noe med dette. Dag etter dag tar hun det samme toget med de samme ukjente menneskene. Som en diskret detektiv observerer hun detaljene i hva de gjør, hvor de skal og hvem de er.

Dette er et universelt storbyportrett av mennesker som fraktes fra hjem til jobb, tettpakket i trange togvogner, kun opptatt av seg og sine liv. Dette er en meditasjon over en urban tilstand. Frykten for å bryte ut av konformiteten. Dette er et innblikk i japansk kultur. Og dette er et skimt av en sjenert japansk ungjentes kamp for å bli sett.

Det er for én av passasjerene hjertet banker ekstra fort: en stille, sjarmerende ung mann i dress som hun kjenner igjen fra tiden i barnehagen. Hun er overbevist om at han har glemt henne. Men i tankene og fantasien lar hun dem finne hverandre i kjærlighet. Virkeligheten er en annen. Skal hun gripe sjansen?

Historien fortelles i en hypnotiserende smakfull stemning, er befriende kort og presist fortalt på 35 minutter (det finnes også en lenger versjon), og byr på et smellvakkert lydspor med dempet, stemningsfull musikk av blant annet Sigur Rós, Mogwai, The Postal Service og Yo La Tengo. Det kan ikke gjøres bedre.

Doki-Doki har likhetstrekk med publikumsfavoritter som Lost in Translation og Le Fabuleux destin d’Amélie Poulain, men er enda mer intenst følelsesmessig til stede i hverdagsøyeblikkene.