Gegen die Wand (2004)

To dypt ulykkelige sjeler treffer hverandre ved en psykiatrisk klinikk. Begge har forsøkt å ta sine liv. Hun er en promiskuøs kvinne tidlig i tyveårene som ikke er interessert i å leve opp til den religiøse familiens forventninger om et tradisjonelt ekteskap etter muslimske og tyrkiske skikker. Han er en 40 år gammel mann som er lei av livet, og forsøker å drukne sorgene etter tapet av kona i dop og alkohol. Verken hun eller han lykkes – ikke med å ta sine egne liv, og ikke med å bli lykkelige. Inntil de treffer hverandre ved et psykiatrisk sykehus.

De inngår et proforma-ekteskap, slik at hun kan slippe unna familiens spørsmål, og leve det livet hun ønsker å gjøre – feste, drikke og knulle. For ham får livet ro i et nytt og rent hjem, med en kone som kan lage mat og gi ham en savnet trygghet, på sin måte. Men det er fremdeles et tomrom der; kjærligheten. Når følelsene for henne sakte siver frem, utvikles imidlertid en kjærlighetshistorie like følelsesmessig sterk som mørk og brutal. De bærer begge på kjellermørke fortider, og håpløsheten de tidligere har sett i øynene dobles i det intime samværet. Som et bilde på skjør kjærlighet i en kald verden, forvitres forholdet aller sterkest i uunngåelig konfrontasjon med samfunnets normer og kulturelle kodekser. Det skinner gjennom at regissør Faith Akin har førstehåndskjennskap til polemikken med tyrkiske innflytere i Tyskland, her i storbyen Hamburg. Både han og hun slites mellom sprikende kultur og identitet, men før de kan finne sin plass sammen i samfunnet, må de først finne seg selv.

Håpløsheten og desperasjonen ligger som et tykt lag utenpå Gegen die Wand (Mot veggen) som på et tidspunkt virker å følge en konvensjonell, men riktignok brokete sti. Men Akin har andre planer, og flytter snart både karakterer og stemning ut av den forventede ruten. Filmen blir stadig mørkere, og enda mer kompleks, mens publikum kanskje forvirres en smule av den bisarre vekslingen mellom komikk og grim sosialrealisme. Atmosfæren er til tider veldig uhåndgripelig, noe som egentlig gjør filmen enda mer ukomfortabel og foruroligende å se på enn historien gjør den. Man kan også her snakke om den tyske følelsen som noe smakløst og vemmelig i estetikk, men veldig interessant å bite i. Musikken skifter mellom Depeche Mode, tysk hardrock og tyrkisk folkemusikk, og tonesetter i sin merkverdige blanding de styggvakre bildene til nær audiovisuell perfeksjon.

Tidligere pornoskuespiller Sibel Kekilli gjør en ubehagelig sterk tolkning av den kvinnelige hovedpersonen, det samme gjelder for så vidt Birol Ünel som den mannlige motspilleren. Selv om Akin også bruker de to menneskene for å belyse større tematikk enn det mellommenneskelige, er det deres hverdagsproblemer som på individnivå gjør Gegen die Wand så grusomt gripende – og mesterlig.