Caché (2005)

(PS! Omtalen er skrevet i forbindelse med den norske kinopremieren, tidlig 2006, og bærer preg av det).

Caché (på norsk Skjult) er på overflaten en psykologisk thriller og et mysterium, hvor en borgerlig, fransk familie terroriseres av en ukjent person som sender dem absurde videokassetter og brev. Frykten sprer seg gradvis innenfor husets fire vegger; hvem er avsenderen og hva er hans motiver?

Den tyskøsterrikske regissøren Michael Haneke har vært av Europas mest vitale filmskapere siden 90-tallet, så det er ikke uten grunn mange (meg inkludert) har sett fram til hans siste film. Og Haneke innfrir, definitivt!

Allerede de første sekundene er enorme i all sin enkelhet. Umiddelbart begynner Haneke å leke med sitt publikum idet han presenterer bilder som først etter en stund viser seg å være hentet fra en videokassett. Det går først opp for oss da bildet begynner å spole sakte bakover. Filmen åpner med at familiefaren Georges (Daniel Auteuil) og hans kone Anne (Juliette Binoche) hoderystende stirrer på videobilder som viser huset deres filmet fra utsiden.

Caché er stillferdig og kompleks, men vil likevel appellere til overraskende mange fordi den ved siden av mye annet også kan sees som en effektiv psykologisk thriller. Og den er langt på vei lett å følge, dog vil de som kun lar seg rive med av filmens thrilleraspekt føle seg snytt når Haneke presenterer sin tvetydige slutt. Noen vil hate det – andre vil elske det som et utgangspunkt for uendelige diskusjoner.

Men hvis vi skraper litt i overflaten, vil vi se at historien skjuler så uendelig mye mer. Foruten å være en spennende og vellykket hvem gjorde det-film, er Caché uvanlig velgjort i det å skape et troverdig miljø med fokus på mennesket og dets individuelle og relasjonelle dilemmaer. Foreldrene lever bekymringsløse liv hvor hverdagen består av å diskutere trivielle spørsmål over middagsbordet etter at de har kommet hjem fra sine jobber i tv- og litteraturbransjen. Deres felles barn, Pierrot, blir kysset kjærlig på kinnet når han setter seg til bords. Men hvor dypt stikker den genuine kjærligheten og forståelsen av hverandre?

Når den eneste virkeligheten foreldrene utsettes for kommer gjennom fjernsynsskjermen, er kanskje ikke deres manglende handlingskraft og viklende atferd når noe alvorlig og drastisk inntreffer like vanskelig å forklare?

Filmen tar i dette momentet opp en rekke temaer. Det handler om skyldfølelse. Om tillit. Om kommunikasjon. Og om å holde noe skjult.

Men filmens siktemål beveger seg også utover familiesfæren. Haneke ønsker å berøre et ømt tema i nyere fransk historie; hvordan det franske politiet nedslaktet et hundretalls algeriske immigranter under en fredelig protestaksjon i 1961. En hendelse som det franske samfunnet har forsøkt å skyve under teppet. Ved bruk av metaforer fremmer muligens Haneke et normativt syn om at man bør konfronteres med vesentlige ubehageligheter i fortiden for å komme seg videre livet. Gjøre opp for seg. I filmen blir familiefaren Georges nødt til å gjenoppleve og konfronteres med sin skjulte historie fra barndommen; hvor han utsetter en algerisk gutt for en grusom handling som har gitt ham traumatiske følger opp gjennom årene. Selv om metaforen til massakren er åpenbar, er problemstillingen universell og kan gjelde for alle vesteuropeiske land som sliter med dårlig samvittighet som følge av sin mangeårige undertrykkelse (i ulik grad og form) av den tredje verden.

Midt opp i dette står skuespilleren Daniel Auteuil frem som bærer av alle følelsene og opplevelsene som sammen danner filmens budskap, subtilitetens budbringer. Juliette Binoche, og for så vidt også de resterende skuespillerne, følger hakk i hæl med treffsikre tolkninger.

Det er bare å ta av seg hatten for en av de beste filmene på lang tid – uansett land og sjanger. Caché gjør inntrykk, og etterlater publikum med et hav av tanker og følelser som gjør at man trenger noen timer til refleksjon. Eller simpelthen å komme til hektene igjen.

Haneke stiller underveis i filmen en rekke spørsmål, hvor de fleste forblir ubesvarte. Her finnes ikke to streker under svarene. Det blir opp til oss å gjøre opp våre egne tanker.

Jeg for min del tenker fremdeles.