Julia (2008)

Hvorfor har, tilsynelatende, så få sett denne filmen? Det er kanskje et år siden jeg snappet opp et tips om at den Erick Zonca-regisserte Julia med Tilda Swinton i tittelrollen skulle være et merkelig bortgjemt mesterverk. Det var fra oppegående filmrøster superlativene ble hvisket, men i et større perspektiv er det få som har snakket høyt om Julia som en må-se-film fra de siste årene. Jeg kan ikke engang huske å ha registrert lanseringen og mottakelsen den fikk for to år siden, og et beskjedent antall stemmer på IMDb vitner om en film som på ingen måte har truffet et bredt publikum. Det til tross for at filmen beveger seg langs høyst konvensjonelle linjer; vi har å gjøre med en reinspikket kidnappingsfilm, dog like sterkt karakter- som plottdrevet. Men alltid energisk, filmatisk bevisst og uhyre velspilt.

Tilda Swinton har gjennom flere år demonstrert sitt enorme register som skuespiller, og fremstår i dag som en av de absolutt mest markante og sterkeste kvinnelige skuespillerne som alene kan løfte, eller bære, en film. I Julia er hun, som tittelen sier, selve filmen. Visst finnes det uomtvistelige kvaliteter i filmspråk, manus etc. Men Tilda Swintons rolletolkning er virkelig noe langt forbi det vanlige, selv for å være henne. Rett og slett en av tiårets store skuespillerprestasjoner, uansett kjønn/alder/nasjonalitet. Julia er hennes pust, hennes ånde, og hennes fortjeneste.

Hun portretterer den fordrukne klisjeen som er Julia Harris. Uten jobb. Uten penger. Swinton tilfører imidlertid det skjøre kvinnemennesket noe mer, bak de tomme vodkaflaskene og halvfeite mennene hun vilkårlig deler seng med. I et liv uten kontroll, er hun likevel frenetisk handlekraftig, dog irrasjonell. Når desperasjonen tar overhånd, tar hun nytte av den eksentriske nabokvinnens likverdige ulykkelighet. Hennes 8 år gamle sønn bor sammen med sin velstående bestefar, utenfor morens rekkevidde. Sammen skal de kidnappe gutten, og kreve løsepenger.

Julia åpner som et inderlig vondt portrett av et menneskes gjentagende feilvalg. Scenografien oser av en stygghet som Tilda Swinton aldri er redd for å forsterke i sitt usminkede nærvær. Gradvis oppslukes menneskeportrettet av en medrivende kidnappingshistorie som forblir filmens motor de neste to timene. Men Zonca rykker aldri i girspaken; overgangene er sømløst integrert i en filmfortelling som, til tross for sine temposkifter, forblir tro mot et etablert stemningsbilde. Selv der Julia i lange perioder utspilles som en konvensjonell thriller, bevares en egenart i Zoncas kompromissløse portretthengivenhet, og et filmspråk som tydelig har ambisjoner om noe mer. Nærheten til karakteren(e) er svimlende sterk og genuin, og Zonca er ikke redd for å male hovedpersonen i usympatiske farger. Tilda Swinton gir Julia menneskelighet, men ikke for å gjøre henne sympatisk for publikum. Her er både tematikk og estetikk – i kamerabevegelser og karakterobservasjoner – beslektende med flere av John Cassavetes filmer. Det er lett å se at Julia ikke er feilfri (hvor mange filmer er egentlig det?). Men få har krysset sporene mellom thriller- og karakterdrama med like imponerende presisjon de siste årene, og enda mer sjeldent er det å oppleve skuespill av det kaliber Tilda Swinton demonstrerer her.