Welcome (2009)

At mennesker skal kunne forflytte seg fritt over landegrenser, er i dag en naiv forestilling. Med sin ironiske filmtittel, er dét kjernetematikken i Philippe Liorets franskspråklige film. Vi tas med til den lille havnebyen Calais nord i Frankrike, like ved den engelske kanal (byen var engelsk frem til midten av 1500-tallet). I dag er byen et avgjørende knutepunkt for ferjetrafikk og handel med Storbritannia, men også et fryktet arnested for illegale innvandrere. På folkemunne har området rundt havnen fått tilnavnet jungelen – her campet over 1000 innvandrere, de fleste afghanere, før franske myndigheter aksjonerte og splittet opp miljøet høsten 2009.

De er uten penger, uten mat og uten rettigheter. Drømmen om Storbritannia representerer håpet om noe nytt, og munner ut i desperate handlinger. Unge gutter betaler store beløp til yrkessjåfører for å bli smuglet over kanalen fra bakerst i overfylte lastebiler. De har ingenting å tape, annet enn en retur til lovløse tilstander på fransk jord. I Phillipe Liorets film møter vi tenåringsgutten Bilal som aner en alternativ mulighet: å svømme over kanalen.

Bilal treffer den nyskilte svømmelæreren Simon, og gradvis utvikles et dynamisk forhold, der Simons øyne åpnes til uventet engasjement for den unge innvandrerguttens problematiske hverdag. I et samfunn der det å bistå illegale innvandrere med husly kan gi fengselsstraff over flere år, velger Simon likevel å ta Bilal under sine ansvarsfulle vinger. Samtidig som Simons samfunnsengasjerende oppvåkning styrkes i takt med statens motvilje; en feilslått fransk immigrasjonspolitikk, vokser et atypisk vennskap av emosjonelle bånd frem. Som en far og en sønn.

Bak karakterne står to solide rolletolkninger, spilt av Vincent Lindon (Simon) og Firat Ayverdi (Bilal), assistert av et skarpt og presist manus der historien og menneskeligheten settes i fokus. Her fristes aldri filmskaperne til manipulerende grep; til tross for et åpenbart politisk engasjement bak historien, forblir Welcome en stødig, usentimental skildring av vemmelig desperasjon i en sosialrealistisk innpakning – med en veldig klar politisk brodd. Og en velartikulert, humanistisk film – fortalt med et sobert filmspråk som underbygger den substansielle håpløsheten som hviler over miljøskildringene. Sterkt anbefalt.