Essensielt Sidney Lumet

Sidney Lumet gikk bort i forrige uke. Men filmografien – som startet allerede på 50-tallet med 12 Angry Men og varte helt frem til Before the Devil Knows You’re Dead i 2007 – er heldigvis fortsatt blant oss. Selv oppdaget jeg Lumet en gang på 90-tallet, da jeg spottet bankranerfilmen Dog Day Afternoon som nattfilm på TV3, og raskt satte en sliten VHS-kassett i videospilleren for å gjøre et opptak til dagen derpå. Jeg husker fortsatt den påfølgende søndagen, da jeg fra horisontal posisjon på sofaen lot meg selv bli totalt oppslukt av den energiske historiefortellingen og skuespillet i Lumets film. Jeg har sett Dog Day Afternoon flere ganger senere, sist gang for tre-fire år siden, og blir alltid like imponert.

Siden har jeg alltid sett på Sidney Lumet som en av de aller største i amerikansk film, og en allsidig filmskaper med beina plassert i flere epoker og sjangere. Riktignok inneholder karrieren også en hel del feilskjær, særlig merkbart utover 80-tallet (i fellesskap med de fleste andre toneangivende regissørene fra 60- og 70-tallet som gikk på trynet i 80-tallets Hollywood), men at Lumet både i filmenes samtid – og ettertid – på sitt ypperste har preget og definert amerikansk film, er et udiskutabelt faktum. Sidney Lumet var en av de virkelig store, og naturligvis en personlig favoritt.

Her er mine fem favoritter / essensielle verk fra Sidney Lumets filmografi:

12 ANGRY MEN (1957)

Et opplagt, men uunngåelig valg. 12 Angry Men er en demonstrasjon uten filmhistorisk sidestykke i intenst karakterdrama, iscenesatt fra én location. Historien er så engasjerende og neglbitende at jurymedlemmenes svettedråper etter hvert også kjennes på egen rygg. Det er kanskje en simpel moralpreken festet til film — men karakterportrettene, manusarbeidet og de dynamiske regigrepene fra det lukkede rommet, gjør dette til en helt unik filmopplevelse. Fortjent kanonisert som en av tidenes beste filmer uansett sjanger, i regi av en knapt 30 år gammel Sidney Lumet (modenheten var der fra dag én)!

FAIL-SAFE (1964)

Oppsummerende for Sidney Lumets beste filmer, er den svettefremkallende atmosfæren som siver ut av det intense og energiske dramaet. Fail-Safe er en film som kan virke tematisk voldsom, men som isteden viser hvordan Lumets intense filmspråk demper historien til noe uhyggelig lavmælt – og i dette tilfellet et sitrende spennende drama. Fail-Safe utkom samme år som en annen sterkt innflytelsesrik film i Lumets filmografi – The Pawnbroker – men kanskje uheldigvis for Lumet også samme år som den svært tematisk beslektede Dr. Strangelove i Stanley Kubricks regi (som stjal så å si all oppmerksomhet fra Lumets enda mørkere og mer realistiskdyrkende versjon). Dette er uansett en av de absolutt mest spennende og medrivende thrillerne fra hele tiåret.

DOG DAY AFTERNOON (1975)

På 1970-tallet var Sidney Lumet i høyeste grad med på å definere den nye storhetstiden i amerikansk film. Den skitne realismen var fundamentet, og herfra regisserte Lumet epokeverk både som samfunnsrefser og filmkunstner. Dog Day Afternoon står igjen som et av de tydelige høydepunktene, som ikke bare fanger en tidsånd (og likevel føles tidløs), men som gjennom Al Pacinos rolletolkning – i en kombinasjon av subtilt og fysisk utagerende spill av desperasjon – gir oss noen av filmhistoriens mest minneverdige scener. Og igjen skulle Sidney Lumet vise hvordan han trolig var verdensledende i å skape disse intense, klaustrofobiske filmene med bruk av én location over én dag.

NETWORK (1976)

Året etter Dog Day Afternoon, lanserte Sidney Lumet den mediesatiriske Network, og posisjonerte seg da som en av de aller mest vitale og uforutsigbare filmskaperne i Hollywood. Nyskapende, kontroversiell og tematisk forut for sin tid. Network står igjen som et av 70-tallets filmatiske monumenter. En politisk ladet film som har tålt tidens tann, og som via Paddy Chayefskys intelligente og oscarvinnende manus, til det lidenskapelige skuespillet (der Peter Finch vant Oscar posthumt) og Sidney Lumets drivende fortellerevne, både oppleves som klassisk godt filmhåndverk og noe nytt, dristig langt forbi konvensjoner og forventninger. En urokkelig klassiker!

THE VERDICT (1982)

De fleste vil nok hevde at 80-årene var et mørkt tiår for Sidney Lumet. Men det sier kanskje mer om hvor lista er lagt for en av våre store filmskapere, for det var tross alt i 1982 Lumet regisserte et av tidenes rettsdramafilmer i The Verdict (og tiåret forøvrig inneholder både Running on Empty og Prince of the City). Lumets gode lag med skuespillere er godt dokumentert lenge før dette, men sannsynligvis var det her legendariske Paul Newman gjorde sin sterkeste rolleprestasjon noen gang, der både han og Lumet evner å formidle noe langt forbi det lettere klisjébefengte som ligger i storyens utgangspunkt. For meg er The Verdict en tradisjonell historie, som likevel blåser meg overende i sin vanvittig overbevisende historiefortelling, skildret med et insisterende driv, til tross for Lumets bedagelige sans for tempo og rytme, og løftet enda høyere opp i mesterklassen av David Mamets mildt sagt geniale penn.

Takk, Sidney Lumet!