Deep End (1970)
Jerzy Skolimowski var lenge et navn jeg kun forbant med Roman Polanskis fremragende debutfilm, den polskproduserte Nóz w wodzie (Knife in the Water) fra 1962, der Skolimowski skrev manus (for øvrig en av mine favorittfilmer). Etter hvert har jeg også oppdaget mer av Skolimowskis filmografi som regissør. Men det var først da jeg for noen år tilbake bladde i boka «1001 filmer du må se før du dør», jeg kom over tittelen Deep End fra 1971. Ved første øyekast kanskje en gjennomsnittlig britisk kuriositet, inntil jeg oppdaget Jerzy Skolimowskis navn i margen.
Fra det øyeblikket startet jakten på hvor og hvordan jeg kunne se Deep End. Jeg fant raskt ut at filmen ikke fantes på DVD, og i mangel på en velfungerende videospiller, hjalp det lite å oppdage at noen sjeldne VHS-eksemplarer finnes i sirkulasjon på webben. Via et diskusjonsforum, ble jeg imidlertid tipset om noen som solgte filmen overført fra video til DVD, i noe som forsåvidt virket som et nokså lugubert hjørne av internettverden. Til 20 dollar pluss fraktomkostninger tok jeg likevel sjansen. Og noen uker senere dukket filmen opp i postkassa.
Førsteinntrykket er en bildekvalitet jeg nok ikke har opplevd siden jeg så et VHS-opptak av Citizen Kane i engelsktimen på videregående, tatt opp av læreren på Super Channel en gang på 80-tallet. Men det ødela jo ikke inntrykket av en fantastisk film den gangen.
Deep End tar for seg historien om en 15 år gammel arbeiderklassegutt som etter ferdig skolegang begynner å jobbe ved et offentlig bad i London. Der blir han raskt en vandrende seksuell fristelse for det faste klientellet, det vil si middelaldrende britiske fruer i øvre middelklasse. Selv har han derimot kastet øynene på en kvinnelig kollega nær egen alder (men fortsatt litt eldre).
Filmen utspilles som en slags alternativ oppvekstfilm, dog med en sjangerkonvensjonell tematikk – en lystbetont skildring av hvordan impulser og hormonelle drifter styrer et 15 år gammelt sinn over i en seksualisert verden. Bakteppet er et grått og nedslitt London, mens Cat Stevens bidrar med flott musikk over handlingen. Atmosfæren males med et distinkt neorealistisk snitt, men det er også rikelig med humor og surrealisme her, ettersom vi ser verden gjennom hovedpersonens fantasifulle og naive ungdomsøyne.
John Moulder-Brown skulle aldri få noen stor karriere senere. I Deep End leverer han imidlertid, tilsiktet eller ikke, et uvørent skuespill som kler rollen godt. Samspillet med den kvinnelige fristerinnen Jane Asher er tilnærmet gnistrende.
Produksjonen er deilig røff i kantene, noe som er med på å forsterke en iboende stemning av en grim og upolert London-virkelighet på 70-tallet. Skolimowski er bedre på stemning enn innhold. Visuelt er dette spenstige saker; i foto, rytme og locations. Men dessverre klarer ikke historien helt å bryte ut av et konvensjonelt og småkjedelig «coming of age»-mønster om pubertet og seksuell oppvekkelse i en rastløs ung guttekropp.
Sluttscenen skiller seg derimot ut som en positiv, minneverdig ingrediens. Filmen som helhet viste seg å være nettopp det instinktet mitt tilsa ved første øyekast: en obskur britisk 70-tallsfilm du gjerne kan dø uten å se først (men jeg er glad jeg har sett den).
