Padre padrone (1977)

Uheldigvis befinner jeg meg for tiden et godt stykke unna begivenhetens sentrum i Cannes. Men i anledning den pågående festivalen, følte jeg det naturlig å plukke frem en Cannes-relatert film til hjemlig forlystelse fredag kveld. En gjennomgang av tidligere usette Gullpalme-vinnere var et greit utgangpunkt, med et systematisk blikk mot DVD-hylla for et overblikk over hva jeg skulle ha tilgjengelig. Valget ble italiensk: Padre padrone som stakk av gårde både med Palme d’Or og kritikerprisen FIPRESCI Prize i 1977 (som første film i Cannes-historien) — rett foran nesa på langt mer kjente konkurrenter i hovedprogrammet som Robert Altmans 3 Women og Wim Wenders’ Der amerikanische Freund. Likevel var det altså det italienske dramaet Padre padrone som tok den gjeve prisen, tildelt av juryformann og den legendariske landsmann og filmskaper Roberto Rossellini.

Filmen bygger på en sann historie, basert på en biografisk oppvekstroman ved Gavino Kedda – som selv figurerer som introduksjonskarakter og forteller i åpningsscenen. Han tar oss med tilbake i tid, til det rurale og fattige Sardinia og Gavinos barndom og oppvekst under en tyrannisk bondefar. I filmens anslag blir Gavino røsket ut av klasserommet for å gjete familiens sauer på fjellet. I fjorten år lever han under farens sadistiske jernhånd, med naturen og dyrene som livets eneste referanser. Inntil øynene gradvis åpnes for andre muligheter, og en konfrontasjon blir uunngåelig.

Bak kamera står brødreparet Paolo og Vittorio Taviani, som orkestrerer en overraskende underfundig og original film. For det som åpner småstivt og teatralsk, med frykt for en klassisk fortelling om gutten som til slutt reiser seg mot sin sadistiske far, utvikles heldigvis til noe ganske annet. Riktignok forløper historien noenlunde likt nevnte formel, men det konvensjonelle utgangspunktet snus raskt på hodet idet Taviani-brødrene iscenesetter historien etter kunstneriske noter. Realismen ligger i bunn hele veien, men filmspråket domineres av en kuntnerisk innfallsvinkel (både i klipp, musikk og manus) som gir en forfriskende uforutsigbarhet. Du vet aldri helt hvor scenene tar veien. Det gjør også  universet noe uhåndgripelig, og filmen tildels mer forvirrende enn ønsket. På ulike tidspunkt virker det som de kunstneriske ambisjonene tar overhånd, med det resultat at Taviani-paret aldri makter å sy det hele sammen til et veldig slitesterkt verk. Filmen spriker i ulike retninger, og forblir mer en øvelse enn glede å angripe. Jeg beundrer prosjektets dristighet, men klarte aldri å henfalle meg  totalt til det forunderlige universet som skapes.

Filmen står heller ikke fri for kontroverser. Her er smågutter som voldtar sauer og har sexorgier med kyllinger, mens foreldrene kikker på og tennes av lyst. Miljøskildringene viser instinktenes brutalitet og råskap, med den primitive settingen som forsterkende bakgrunn. Taviani-brødrene skildrer med dét også en forstyrrende virkelighet, uten at den er helt blottet for en viss romantiserende nostalgi. Den er bare helt usminket, og veldig direkte. Originaliteten kommer også til uttrykk i hvordan historien tidvis fortelles av karakterenes indre tanker, herunder også dyrene, noe som blant annet gir utslag i en absurd indre dialog mellom en sau og en gutt. Mens filmen for øvrig er preget av stillhet – det er få karakterer og naturen dominererer i bildene – er imidlertid musikken ujevnt til stede, og i enkelttilfeller upassende pompøs og voldsom på verste italienske vis.

Paolo og Vittorio Tavianis film er likevel ganske god, ikke minst som et portrett av hvordan individualisme og kunnskap kan blomstre fra selv umulige kår. Den usentimentale omgangen med dette materialet, ispedd en forfriskende dristighet og kunstnerisk pågangsmot, skal også føres opp på prosjektets plusside. Derimot er filmen som helhet skuffende vinglete, og emosjonelt fungerer den som merkelig lite involverende.