Topp 8: David Fincher

Mot slutten av 90-tallet og inn i begynnelsen av 00-året, vokste det frem et knippe spennende nye filmskapere med visjoner og gjennomslagskraft som virket å kunne slå an i en symbiose av kunst og kommersialitet. Mange hadde bakgrunn som musikkvideo- og reklamefilmskapere. Denne generasjonen rommer flere store navn, men etter min mening var det David Fincher som allerede i 1995 satte seg i førersetet for sin generasjon gjennom den banebrytende kriminalfilmen Se7en, og siden den gang har ingen klart å ta fra ham denne posisjonen. Derifra har David Fincher etablert seg som en av sin generasjons mest essensielle filmskapere, der han i høyeste grad også har medvirket i å fornye det amerikanske filmspråket over en periode på tre tiår.

Fincher er som kjent nå kinoaktuell med Stieg Larsson-adaptasjonen The Girl with the Dragoon Tattoo. I den anledning har jeg tvunget meg selv til å rangere mesterens foreløpige filmer, noe som egentlig er en umulig øvelse siden hans fem beste alle er selvskrevne mesterverk der plasseringen helt sikkert vil kunne endres fra dag til dag. Vi var for øvrig innom samme tematikk (rangering av Finchers filmer), da jeg deltok i Filmfrelst-panelet som diskuterte The Girl with the Dragon Tattoo umiddelbart etter pressevisningen i desember (Hør podcasten Filmfrelst # 83 med undertegnede, Karsten Meinich, Sivert Almvik og Lars Ole Kristiansen her). Som du da vil legge merke til, har min rangering allerede blitt finjustert siden den dagen…

PS! Jeg har valgt å holde Alien³ utenfor, rett og slett siden det pr. i dag er for lenge siden jeg har sett den.

 

1 Zodiac (2007)

Opplevelsen av å se Zodiac for første gang, manglet kanskje den umiddelbare aha-effekten gitt av førstegangsmøtene med Fight Club og Se7en. Imidlertid innehar Zodiac så mange snikende kvaliteter, som når du først reflekterer over dem, stadfester filmen som en tidløs klassiker. Portrettet av besettelse og paranoia i den uutholdelige jakten på massemorderen, er både kjølig og sobert filmatisert, samtidig som Fincher gjør hva han kan for å skape neglbitende spenning i et prosessfokusert etterforskningsdrama med tydelig referanse til syttiårenes mønstereksempel som All the President’s Men. Med tiden vil sannsynligvis Zodiac bli sett tilbake på med det samme opplagte klassikerstemplet.

2 Fight Club (1999)

Jeg er neppe alene fra min generasjon om å ha kinoopplevelsen av Fight Club som en av de mest sjelsettende. Møtet med Tyler Durden og David Finchers grenseløse visuelle ideer, var i seg selv et knyttneveslag i magen så brutalt at rullegardinen i mange år gikk ned for å vurdere Fight Club etter et mer analytisk perspektiv. Men der mange i ettertid har forsøkt å snakke filmens kvalitet ned, kan man aldri underslå dens gjennomslagskraft i 1999, og selv har jeg aldri følt behov for å kaste meg på den populære motbølgen. Min lidenskap for filmen er nok i dag ikke den samme som på nittitallet, men jeg tar meg fortsatt i å bli overveldet av den eminente filmatiske briljansen og tankekraften som lå bak en av 90-tallets mest definerende popverk på film. En udiskutabel moderne klassiker.

3 Se7en (1995)

Det er kanskje kontroversielt å plassere Se7en på tredje plass, siden det ganske sikkert er den Fincher-filmen som gjennom årene har mottatt mest hyllest og fortsatt har flest fans. Kanskje har det å gjøre med at dette er den eneste av filmene på listen jeg aldri fikk se på det store lerretet. Derimot husker jeg veldig godt den uhyggelige stemningen av å se Se7en på VHS hjemme sammen med mine foreldre året etter kinolanseringen, og hvordan jeg nærmest mistet pusten av de gyselige bildene og stanken som åndet ut av filmens forheksende mørkhet. Se7en er nok fortsatt den av Finchers filmer jeg har sett flest ganger, og meget vel er det også hans mest helstøpte og komplekse når det kommer til manusbearbeiding. Filmen er også blitt stående igjen som referanse og inspirasjon for en rekke filmskapere som kom på banen i årene etter, ikke uten grunn. Men ingen når Se7en til knærne.

4 The Social Network (2010)

Kombinasjonen Aaron Sorkin / David Fincher, skulle bli en match made in heaven. Førstnevntes intelligente og hurtige, dialogbaserte manus i kombinasjon med Finchers rytmiske regi med evne til å inkorporere alt i et tablå, skulle gi en helt distinkt karakteristikk til den fantastiske The Social Network. Og da har jeg ikke engang kommentert Finchers magiske fingerspissfølelse for visualiteten, som i likhet med Zodiac, ligger som et sobert – men likevel fortryllende virkningsfullt – bakteppe til en realistisk filmfortelling. Fincher krydrer filmen med en håndfull enkeltsekvenser som forsåvidt kan oppleves isolert som klassiske bruddstykker. Men det er likevel forbløffende å være vitne til hvordan denne klassiske historien, er fortalt så vanvittig engasjerende fra start til slutt. En sluttsekvensen som forøvrig igjen befester Fincher som en mester i å avslutte sin verk på en perfekt tone.

5 The Girl with the Dragon Tattoo (2011)

The Girl with the Dragon Tattoo er en formidabel filmatisk tolkning av Stieg Larssons første Millennium-roman, og som selvstendig filmverk er dette naturligvis en del klasser over den svenske versjonen, som på sine premisser også er svært vellykket. Det tekniske håndverket som legges til grunn for historiefortellingen er uovertruffent (som alltid fra Finchers), og her bakes den velkjente Fincher-elegansen inn i et thrillerformat og gir filmen en elektrisitet som fillerister deg i kinosetet. Som en audiovisuell opplevelse er dette akkurat så sterkt og ekstravagant at det alltid føles nær kokepunktet. Men som en mester i thrillerfaget, makter også Fincher å holde tilbake og gi rom for en snikende spenning og atmosfære. I motsetning til de andre filmene på listen, må naturligvis The Girl with the Dragon Tattoo modnes over tid før det er mulig å konkludere helt. Men pr. i dag er det vanskelig ikke å plassere dette verket blant regissørens fem beste.

6 The Game (1997)

Jeg så aldri Se7en på kino. Men jeg husker godt at jeg løp til kinoen med stor entusiasme i 1997 eller 98 for å se det jeg allerede da omfavnet som David Fincher-filmen The Game. For jeg hadde jo nettopp blitt blåst av banen av Se7en på VHS, og forstått at det var noe helt eget ved denne regissøren. Og mine massive forventninger ble innfridd! The Game er ikke feilfri, og kanskje ikke like filmatisk iøynefallende som andre Fincher-verk. Men for meg var, og er, The Game en Hitchcock-aktig psykologisk thriller som jeg er blitt veldig glad i. Ekstremt underholdende, og Michael Douglas på sitt aller beste. Undervurdert.

7 Panic Room (2002)

Til fingerspissene elegant og stilsikker, men et nokså intetsigende manus og konsept som ikke tåler spillefilmens lengde, gjør Panic Room likevel til tider småkjedelig – og forglemmelig. Filmen tilhører utvilsomt lettvekterne i Finchers filmografi, og er mest av alt en demonstrasjon i kreativ kamerahåndtering og gjennomføring av visuelle ideer innenfor rammene av et hus. Jeg har heller ingen problemer med å henfalle meg til dette aspektet ved filmene, og nyte et gjennomført filmteknisk arbeid som ser fantastisk ut. I tillegg er Jodie Foster, slik hun som har for vane å være, solid. Målt opp mot det aller beste av Fincher, blekner imidlertid Panic Room i sin egen trivialitet, rett og slett fordi historien er middelmådig.

8 The Curious Case of Benjamin Button (2008)

David Fincher er neppe i stand til å lage en svak film, men The Curious Case of Benjamin Button levde aldri opp til de forventningene som følger med en Fincher-produksjon på dette stadiet i karrieren. Svakheten starter i den småseige filmfortellingen ført i pennen av Eric Roth, som gir en påfallende følelse av å bivåne en slags Forest Gump-pastisj uten særlig driv og varme. Finchers filmatiske språk, og effektarbeidet bak Brad Pitts bakvendte aldringsprosess, er stilsikkert og imponerende utført. Men bak de pene bildene, kommer aldri historiens magi frem i lyset, og da blir 166 minutter i meste laget.