Filmer å glede seg til i 2012

Det er noe befriende med å sette punktum bak et år. Særlig for oss som liker å sortere, rangere, kategorisere og plassere filmproduksjoner i kontekst av et årstall.

Men årsskiftet markerer ikke bare hva som har vært, men også hva som kommer! Foran oss har vi tross alt et nytt filmår som jeg vet vil inneholde noen fantastiske opplevelser – både gitt av etablerte favorittfilmskapere, og overraskelsene jeg på forhånd ikke kjenner til. I den anledning har jeg gått gjennom det foranliggende filmåret og sortert ut de titlene jeg gleder meg aller mest til, en liste som naturlig nok er preget av regissørnavn jeg av ulike grunner har ekstra sans for. I tilfeldig rekkefølge:

Amour
Regi: Michael Haneke

Michael Haneke regisserer Isabelle Huppert i Amour

Jeg titulerer gjerne Michael Haneke som vår tids fremste filmkunstner. En intellektuell filmskaper med et tydelig prosjekt, som alltid bringer et dristig og spennende perspektiv inn i sine verk – og demonstrerer et sjeldent sensibilt håndlag med skuespillere i en realistisk-kjølig estetikk som alltid trigger hele mitt sanseapparat. Jeg blir utslitt av enhver Michael Haneke-film, men det er også denne innbitte uutholdeligheten han bruker for å trekke meg altfor dypt inn i samfunnets og menneskesinnets mørkeste irrganger. I «Amour» (altså «Love» på engelsk) samarbeider Haneke på nytt med fabelaktige Isabelle Huppert, der hun går inn i rollen som datteren av et eldre ektepar som opplever at den ene gradvis paralyseres etter et hjerneslag. Det eldre ekteparet portretteres av Emmanuelle Riva (du vet, hun som debuterte på film som hovedrolleinnehaver i «Hiroshima mon amour») og min personlige franske favorittskuespiller Jean-Louis Trintignant. Med massiv fransk tyngde både foran og bak kamera, er det vanskelig ikke å inkludere denne blant årets mest spennende bekjentskaper, og kanskje den jeg har høyest forventninger til av dem alle. Vi snakker tross alt om Michael Haneke, som i to av sine senere filmer – «Caché» og «Das Weisse Band» – ikke bare har lagd to udiskutable mesterverk. Men også to av tidenes beste filmer, eller i hvertfall personlige favoritter. «Amour» er etter alle solemerker klar for verdenspremiere under Cannes i mai, slik Haneke har for vane å lansere sine filmer.

Red Lights
Regi: Rodrigo Cortés

2012 – året da Robert De Niro spiller i en god film igjen?

«Red Lights» får sin verdenspremiere allerede nå i januar under Sundance Film Festival, men eventuell norsk premieredato vil da neppe finne sted før utover høsten dersom den vurderes god nok for kinodistribusjon. Magefølelsen er positiv. Hvorfor? Jo, fordi regissør Rodrigo Cortés stod bak en av 2010-årets mest originale og absolutt mest spennende filmer i blockbuster-landskapet med «Buried», og det alene gjør meg spent på å følge Cortés’ videre karriere. Neste stopp er altså den overnaturlige thrilleren «Red Lights» som i tillegg til en spennende regissør, kan by på en potensielt forrykende cast. Jeg gleder meg allerede veldig til å se igjen Elizabeth Olsen som hadde et forbløffende gjennombrudd i «Martha Marcy May Marlene», og som her får selskap av ringrevene Robert De Niro (er dette året der han endelig har gjort noen gode rollevalg?) og Sigourney Weaver, i tillegg til Cillian Murphy og Toby Jones. Jeg kjenner at jeg ikke trenger å vite veldig mye om plottet, og er allerede mer enn nok pirret av denne supereffektive teaseren.

Simon Killer
Regi: Antonio Campos

Brady Corbet

Fra regissøren av «Afterschool» (en forbigått, men uhyre vital og god film om oppvekstaggresjon og mediekritikk fra 2008) og produsenten bak fjorårets Sundance-sensasjon «Martha Marcy May Marlene», er det opplagt at «Simon Killer» av Antonio Campos hører hjemme på en liste over filmer jeg møter med forventninger i 2012. Filmen omhandler en ung gutt, spilt av Brady Corbet (sist sett i nettopp «Martha Marcy May Marlene»), som etter å ha brutt med kjæresten reiser til Paris bare for å fortape seg i en lokal prostituert. Sean Durkin, regissøren av «Martha Marcy May Marlene» og produsent av «Afterschool», er produsent også på denne. Premiere i Sundance nå i januar!

Cosmopolis
Regi: David Cronenberg

Robert Pattinson

Det er nesten litt flaut, men jeg har enda ikke kommet meg på kino for å se «A Dangerous Method» av David Cronenberg, til tross for at jeg liker å omtale meg selv som en stor tilhenger av den canadiske filmskaperen. Ved siden av praktiske grunner, har det kanskje noe å gjøre med at det kinoaktuelle psykodramaet ikke tilhører den snuskete b-filmaktige Cronenberg som ligger mitt hjerte nærmest. Det gjør kanskje heller ikke hans kommende filmadaptasjon av Don DeLillo-romanen «Cosmpolis» med Robert Pattinson som multimillionær på limousinferd gjennom New Yorks gater. Men spunnet rundt en tematikk av seksuell besettelse og menneskets forhold til teknologi, kan «Cosmpolis» likevel vise seg å ligge nærme den riktige gaten for Cronenbergs og hans signaturfilmer som oser av intellektuell dristighet, i grenselandet til provokasjon, med interessant tankegods og nyskapende visuell estetikk. Jeg vil aldri avskrive David Cronenberg som filmkunstner, og «Cosmopolis» rager høyt på listen over glede-seg-til-filmer. Sannsynligvis slippes ikke filmen før rundt en av høstens store internasjonale filmfestivaler, og det er nærliggende å anta Toronto.

Django Unchained
Regi: Quentin Tarantino

Quentin Tarantino. Jeg trenger egentlig ikke å begrunne dette nærmere. En ny Tarantino-film vil alltid være en av årets store, om ikke den største, begivenheten i filmverden. Særlig sett i lys av hvor usannsynlig vellykket «Inglourioius Basterds» var. «Django Unchained» er et nytt Tarantino-hjertebarn som nå får en etterlengtet forløselse; om slaven som forvandles til hensynsløs hodejeger – med en forrykende rolleliste bestående av Jamie Foxx, Leonardo DiCaprio, Joseph Gordon-Levitt, Christoph Waltz, Kurt Russell, Samuel L. Jackson og Sacha Baron Cohen. Men for første gang uten sin faste klipper, den avdøde Sally Menke, blir det interessant å se hvordan dét vil påvirke det ferdige produktet (Fred Raskin – som riktignok assisterte Menke på «Kill Bill», men som i all hovedsak har vært klipper for den pregløse Justin Lin – har nå overtatt ansvaret). Jeg kan uansett ikke unngå å bli ekstatisk over at 2012 gir meg en ny Quentin Tarantino-film! Internasjonal (og forhåpentligvis norsk) premiere er varslet til rundt juletider.

Inside Llewyn Davis
Regi: Joel & Ethan Coen

De eminente Coen-brødrene er tilbake med ny film.

Mitt engasjement for Coen-brødrene er ikke lenger hva det var etter at deres tre seneste forsøk, i kjølvannet av det riktignok gnistrende karrierehøydepunktet «No Country for Old Men», har vært noen skuffende skuldertrekk satt opp mot de forventningene de ble møtt med. Likevel har Coen-brødrene et såpass inngrodd merkenavn at jeg uansett kommer til å kaste meg over «Inside Llewyn Davis», og håpe at den kan måle seg med deres bedre filmer. Isåfall vil den ende opp som en av årets aller beste filmer. Et drama spunnet rundt en amerikansk folkesanger i sekstiårenes Greenwich Village-miljø, høres også ut som et spennende univers for Coen-brødrene å boltre seg i. Tittelrollen bekles av Oscar Isaac, sist sett i «Drive», og rollelisten forøvrig er en interessant mix med blant andre Coen-favoritt John Goodman, pluss Justin Timberlake og Carey Mulligan. Premieredato er ikke fastsatt, siden innspillingen ikke er igangsatt per i dag, men en sen 2012-lansering i strategisk riktig Oscar-tid er antakelig målsettingen (selv om IMDb foreløpig lister filmen opp som en 2013-produksjon).

Stoker
Regi: Park Chan-wook

Park Chan-wook

Det er nok høyst usikkert om vi får anledning til å se denne filmen før 2013, i hvert fall ikke i Norge, men sannsynligvis er Park Chan-wooks første engelskspråklige film klar for internasjonal lansering en gang i 2012. I såfall blir det, i min bok, en av årets desidert mest spennende bekjentskaper. Park Chan-wook er i besittelse av et unikt filmspråk som har posisjonert ham som en av sin generasjons mest vitale regissører, og som til tross for en distinkt særegenhet alltid bringer noe nytt til bordet. En uforutsigbar og vågal filmkunstner som er i stand til å utfordre, provosere – men også inneha en sensibilitet og appell som gjør filmene spiselige – på sin eksotiske måte. I «Stoker» gir ham oss unge Mia Wasikowska i hovedrollen (Nicole Kidman er også med!) i et thrillerplott ført i pennen av «Prison Break»-skuespiller Wentworth Miller (under et pseudonym) – et manus som for noen år siden figurerte på Hollywoods «Black List» (en liste over de beste foreløpig ikke-filmatiserte manusene i sirkulasjon). Brødrene Ridley og Tony Scott tar seg dessuten av produsentjobben, mens Philip Glass står for musikken, slik at her er kvalitet utvilsomt forankret i alle filmens ledd. Det er umulig ikke å boble over av entusiasme for dette!

Prometheus
Regi: Ridley Scott

Science-fiction er ikke min hjemmebane, og jeg har opp gjennom årene ikke engang hatt noe eksepsjonelt forhold til «Alien» eller dens oppfølgere. Men et gjensyn med Ridley Scots «Alien» på nyttårsaften endret faktisk en del – først da så jeg den virkelige storheten i denne filmen, og i samme øyeblikk forstod jeg at «Prometheus» blir en av 2012s store filmbegivenheter, potensielt. Scott har holdt kortene tett til brystet, og jeg vet fremdeles ikke veldig mye om hva som skjuler seg bak «Prometheus», men detaljene som er gjort kjent, ensemblet Scott bringer foran kamera, og tanken om at skaperen av «Blade Runner» og «Alien» vender tilbake til sine sci-fi-røtter, gjør meg overbevist om at «Prometheus» blir et veldig etterlengtet kvalitativt tilskudd til en sjanger som trenger nye referansepunkter.

The Master
Regi: Paul Thomas Anderson

Et av de mest opplagte valgene på denne listen er selvsagt «The Master» av Paul Thomas Anderson – og jeg blir ikke overrasket om denne ender opp som 2012s ypperste mesterverk. Når det er sagt har Anderson plassert lista nesten uoverstigelig høyt etter den majetiske «There Will Be Blood». Men likevel føler jeg meg merkelig trygg på at PTA med «The Master» har funnet et prosjekt som skapt for egne styrker – karakterfokusert, men stort og påkostet, skutt i IMAX-format, der han forhåpentligvis skaper noen storslagne rammer for en ny episk saga om menneskelig stormannsgalskap og religion i historisk kontekst. Filmen gjenforener PTA med Philip Seymour Hoffman i hovedrollen som krigsveteranen som returnerer til amerikansk jord for å danne en religiøs bevegelse, og har også funnet plass til Amy Adams, Joaquin Phoenix og Laura Dern i andre roller. Lansering skjer trolig på senhøsten.

I tillegg har vi disse….

«The Hobbit: An Unexpected Journey» – Kommentar overflødig? Mitt engasjement for Tolkien-universet og «Ringenes herre»-filmene kan riktignok ikke måle seg med forventningsbrølet fra den mest fanatiske fanskaren. Men mer enn noe annet var det faktisk den naive skildringen fra Hobsyssel som har berørt meg mest med «Ringenes herre» og jeg gleder meg oppriktig til å besøke de små hobbitene ilag med Peter Jackson mot slutten av året.

«Rust and Bones» – Jeg elsker energien i Jacques Audiards filmer, og jeg skal innrømme at hans foregående mesterverk «Un prophéte» i såmåte var en døråpner inn i franskmannens filmografi. «Rust and Bones» omtales som en thriller og gir oss Marion Cotillard foran kamera. Trenger vi å vite mer?

«Paradies» – Ulrich Seidl – østerrikeren bak «Hundstage» og «Import/Export» – er aktuell med ny film, «Paradies», og de som kjenner nevnte titler forstår helt sikkert at vi neppe har å gjøre med årets «feel good»-film. Derimot har vi helt sikkert å gjøre med et nytt forjævlig, mørkt, trist, men fascinerende filmverk. Uvisst premieretidspunkt.

«The Dark Knight Rises» – Chrisopher Nolan er en av samtidens store filmkunstnere, og for å være ærlig liker jeg dårlig at han bruker opp sin mest vitale filmskaperperiode på å lage nye superheltfilmer. For en som ikke lenger lar seg rive veldig med av denne typen historier, skulle jeg mer enn gjerne sett Nolan lage noe originalt – som den fantastiske «Inception» – men selvsagt kommer også jeg til å kaste meg over denne filmen. Men bare fordi det er Nolan.

«The Grandmasters» – Merkelig nok har aldri Wong Kar-wais filmer truffet meg dypt i sjela. Men jeg er villig til å prøve igjen, og er åpen for at årets «The Grandmasters» i såmåte kan ligge nærmere min gate. En storslått, episk periode- og kampsportfilm med Tony Leung som Yip Man. Med en alldeles nydelig trailer!

«On the Road» – Jeg er nok av de som har et sterkere forhold til brasilianske Walter Salles filmografi enn Jack Kerouacs klassiske beatroman. Allikevel har jeg lenge vært spent på denne filmatiseringen, og i 2012 får vi endelig svaret på om Salles har klart å overføre den moderne litteraturklassikeren til filmlerretet med hell. Premiere i Cannes.

«La Créatrice» – Med tanke på at Bruno Dumonts «Hors Satan», som hadde verdenspremiere under fjorårets Cannes-festival, fremdeles ikke er tilgjengeliggjort for norsk publikum eller sluppet på DVD, er det sikkert utopisk å anta at 2012-produksjonen «La Créatrice» blir noe raskere tilgjengelig. Men en ny film fra Frankrikes virkelige «enfant terrible» og med Juliette Binoche i en ledende rolle, må denne likevel med på listen. En av de virkelige drivkreftene i «New French Extremety»-bølgen, og såvisst en av de beste!

«Dans la Maison» – Francois Ozons siste film sies å være beslektet med Ozons sensuelle, mystiske thriller «Swimming Pool». Og byr igjen på Emmanuelle Seigner. Det holder for meg. En sannsynlig høstfestivalhit.

«The Gangster Squad» – Gangsterskildringer fra 40-tallets Los Angeles. Ryan Gosling, Sean Penn, Giovanni Ribisi, Josh Brolin, Nick Nolte, Robert Patrick. Joda, dette kan bli tøft.

«Après mai» – Årets film fra Olivier Assayas’ virker til forveksling lik Bernardo Bertoluccis fantastiske «The Dreamers». Om idealistiske studenter i 60-tallets Paris, om kjærlighet, film og politisk engasjement. Slippes antakelig en gang på høsten.

«Cogan’s Trade» – Forventningene er naturligvis høye til Andrew Dominiks første film siden «The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford»! Denne gang en mer rendyrket thriller, men fortsatt med Brad Pitt i en større rolle. Bør bli veldig bra.

… og til slutt; selvsagt gleder jeg meg stort til Terrence Malicks nyeste film som sannsynligvis slippes i år, men som fortsatt står uten offisiell tittel!