Le fils (2002)

Jeg lar meg imponere over Dardenne-brødrene, kanskje enda mer enn over Coen-brødrene, fordi jeg vanskelig kan forstå hvordan filmene deres kan være et kompromiss mellom to filmskapere og individer. Der Coen-brødrenes filmproduksjoner kjennetegnes av filmatisk skaperglede, lekenhet og utnyttelse av filmisk innsikt, har motoren en helt annen lyd i Dardenne-maskineriet; her er filmspråket alltid ribbet, utpreget enkelt og ofte med håndholdt kamera, i motsetning til Coen-brødrenes stilistiske perspektiv. Det belgiske brødreparet sverger istedet til hverdagslige skildringer i en naturalistisk kontekst, der det først og fremst er det sosiale engasjementet som fremheves.

Selv om det kan være fristende å tro at Dardenne-brødrenes innholdsfokus skaper et uinspirert filmatisk rammeverk for historiene, er det sannsynligvis en grov undervurdering av deres visjoner. I Le fils er det også lite som virker tilfeldig når det kommer til kameraarbeid og regigrep. Filmspråket brukes aktivt for å underbygge både en ønsket subtilitet og tvetydighet. Som i en dokumentarfilm, føles det som kamera bæres på hovedpersonens skuldre. Bildene ses fra hans perspektiv, uten forklaringer. Dardenne-brødrene nekter kategorisk å understreke følelser og tanker, ikke engang musikk brukes. Publikum involveres gjennom egen fortolkning. Filmspråket underbygger en innholdsmessig tvetydighet som i høyeste grad er bevisst, og som gjør Le fils til en krevende filmopplevelse.

Hovedpersonen er Olivier; en håndverker som jobber med å instruere vanskeligstilte ungdommer i snekkerarbeid. Men hva får Olivier til å reagere som han gjør når han må ta en ny gutt under sine vinger? Gradvis aner vi at en ulmende, usagt fortid spiller inn på Oliveris merkverdige bevegmønster overfor den unge gutten, uten at bakgrunnen gjøres kjent for publikum før et godt stykke ut i filmen.

At Dardenne-brødrenes tematikk for filmen er menneskets vilje og behov for tilgivelse, er imidlertid ingen graverende avsløring. I den forstand er det også påfallende å se den snekkerarbeidende hovedpersonen som en slags jesusskikkelse, forsterket av flere handlingsritualer. Rollen spilles av Olivier Gourmet, som i 2002 ble belønnet med pris i Cannes for tolkningen. Og det er vanskelig å argumentere mot Gourmets prestasjon, hvor hans fysikk inkorporeres i en tenkt personlighet. Mitt problem med karakteren, og filmen, er derimot at både ideen og hovedkarakteren, føles nettopp i overkant tenkt. Jeg får meg aldri til å tro på historien eller karakterutviklingen, og langt mindre føle for den. Som en saktegående film, blir derfor Le fils tidvis en uengasjerende og repeterende filmfortelling. Dardrenne-brødrenes formmessige hovedgrep er å fortelle historien fra bak hovedpersonens skulder, sannsynligvis for å skape en journalistisk nærhet, og underbygge hovedpersonens tilstand (sørgmodig, ensom, isolert). Regigrepet gir filmen en viss psykologisk nerve, men uten at det utnyttes dramaturgisk. Det blir vanskelig å investere emosjonelt i forholdet mellom snekkeren og lærlingen, som er filmens kjerne, fordi Dardenne-brødrene nekter å gi oss en utvikling, eller noe å gripe tak i. På et tidspunkt går man lei av hans iboende, fysiske merkverdighet, og forholdet til lærlingen som utvikles på en måte jeg hadde problemer både med å tro på (og dermed heller ikke leve meg inn i).

Paradoksalt nok ser jeg derfor Le fils mer som et vellykket auteurverk, enn som en historiefortelling om menneskets og samfunnets psyke, slik Dardenne-brødrene på sitt sedvanlige vis etterstreber.