Der junge Torless (1966)

Et sted utenfor allfarsvei helt på begynnelsen av 1900-tallet i Østerrike-Ungarn, ligger en militærdrevet kostskole for gutter. Hit kommer den uskyldige unggutten Thomas Törless. Men den i utgangspunktet saktmodige gutten blir snart indoktrinert i den røffe kostskolehverdagens virkelighet. En hverdag der etiske normer og spilleregler er satt til side uten at spørsmål stilles, hvor den sterkest rett er ubestridelig. Filmens hovedhandling inntreffer også idet Törless oppdager at en medelev stjeler penger fra en annen. Da Törless fremdeles er utstyrt med et moralsk noenlunde velfungerende kompass, tar han til orde for å melde fra om hendelsen til skolens bestyrer. Men de andre guttene vil det annerledes – istedenfor å la det simple tyveriet ende i advarsel eller suspensjon, har de en annen plan. Situasjonen utnyttes til det fulle, og resultatet er nedverdigende episoder av fysisk og psykisk tortur som pressmiddel. Til slutt befinner man seg på det stadiet hvor ting er løpt for langt, men når skjedde det? Thomas Törless er gutten som fra utsiden observerer som en tenkende, uskyldig part – men som samtidig unnlater å gripe inn i det han forstår er feil. Veldig feil.

Young Törless er både en gripende og tenkende film om etiske problemstillinger og universell coming-of-age-tematikk i en bestemt historisk setting. Så historisk bestemt at det er umulig ikke å trekke linjer til nazismens fremmarsj som fant sted kort tid etter filmhistoriens hendelser, der guttene i filmen er generasjonen som skulle forme det destruktive nazismeidealet og begå de grufulle handlingene under 2. verdenskrig. Filmen er for øvrig basert på en roman av Robert Musil, The Confusions of Young Törless, som utkom allerede i 1906. Romanen var en krass formulert kritikk mot det preussiske systemet som dannet grobunn for de fascistiske og sadistiske holdningene som slår ut i denne historien. Jeg har riktignok ikke lest boka, men hvis filmen er en noenlunde tro adaptasjon, er Robert Musils beretning mer hardtslående, direkte og advarende enn subtil og antydende. Virkemidlene er sterke og ideen tydelig.

Og det var altså dette som skulle bli Volker Schlöndorffs debutfilm som regissør. En av de virkelig store filmpersonlighetene i etterkrigstidens Tyskland, og en vital del av den tyske nybølgen som med all nødvendighet revitaliserte den tyske filmen som relevant kunstuttrykk mot slutten av sekstiårene. Schlöndorff var på denne tiden en lovende filmskaper midt i tyveårene som hadde gått i lære hos samtidige franske mestere som Alain Resnais, Louis Malle og Jean-Pierre Melville, hvor han hadde vært assisterende regissør på flere av den franske nybølgens tidlige klassikere, som for eksempel på det ubestridelige mesterverket Last Year in Marienbad. Det var altså med glødende inspirasjon gjennom førstehåndskjennskap til det nyskapende filmarbeidet i sekstiårenes Frankrike, og fascinasjon over Tysklands egen storhetsperiode fra stumfilmepoken med Fritz Lang og Friedrich Wilhelm Murnau i spissen, som skulle gi næring til Volker Schlöndorffs filmskapelse, og hans debutverk.

Schlöndorff har selv uttalt at hans ambisjon med Young Törless var å skape en bro, eller en ny vei i tysk film, mellom fordums storhetstid på den ene siden, og det filmkunstneriske sammenbruddet skapt av nazismen med påfølgende kulturell stagnasjon i Tyskland til langt inn i sekstiårene. Utvilsomt en hårete ambisjon, men filmhistorikere flest vil nok i ettertid mene at Schlöndorff lyktes i sitt prosjekt. For det var først med Schlöndorffs inntog på den tyske filmscenen, sammen med blant andre Rainer Werner Fassbinder, Wim Wenders og Werner Herzog – at det igjen skulle lages kunstnerisk, interessant, god film i Tyskland. Mange anser nettopp Young Törless som et essensielt, tidlig bidrag i denne tyske nybølgen.

Filmen fortelles etter velutprøvd dramturgiske grep og er både i form og uttrykk langt mer tradisjonell enn Schlöndorffs franske inspirasjonskilder. Samtidig representerer de virkelighetsnære skildringene og det teatralske fraværet i skuespillernes opptreden et farvelvink til tidligere tysk film. (Husk, dette var før Fassbinder entret filmscenen for alvor). På den andre finnes det her noen krystallklare paralleller til Fritz Lang-klassikeren M, og det er lett å se at en av filmens viktigste karakterer helt åpenbart er basert på Peter Lorres legendariske Hans Beckert-karakter i nevnte M.

Parallellene til den senere nazismeetableringen er naturligvis sterkt påklistret filmens konflikter, selv om dens historie isolert sett også er en universell oppvekstfortelling og læring i etiske dilemmaer, rett/galt, flokkmentalitet og påvirkning. Slik sett minner filmen også en hel del om den klassiske pensumhistorien om gruppepsykologi fra Lord of the Flies. Den samme psykologien som dels foranlediget og skapte nazimens fremmasj, og som i mindre skala er modell for Schlöndorffs delvis allegoriske film. En film som tidvis er sterk i sin virkelighetsnære tone, og som oppfattes med troverdighet som et mulig historisk dokument. Alt i alt, en engasjerende og verdifull filmopplevelse, som også er såpass stødig konstruert at det føles ekstra oppsiktsvekkende å vite at dette er et debutverk. Men så er den også blitt stående blant de beste verkene i regissørens komplette filmografi.