Hvis jeg skulle sendt en toppliste til Sight & Sound

… så ville den, etter lang og opphetet diskusjon med meg selv, sett slik ut:

(inspirert av den aktuelle Filmfrelst-episoden  med Joachim Trier som gjest)

2001: A Space Odyssey (Kubrick, 1969)
Fordi: Også jeg må ha med én Kubrick-film. Det kunne vært The Shining, eller kanskje Eyes Wide Shut. Men til slutt er det 2001, som i sin uendelige ambisjon og grenseløse egenart, trekker det lengste strået. En bauta i filmhistorien det føles umulig å utelate.

Caché (Haneke, 2005)
Fordi: Man blir aldri ferdig med Caché. Michael Hanekes samfunnsbevisste thriller om middelklassefamiliens manglende evne til å se seg selv, er noe av det mest oppslukende jeg så på kino på 2000-tallet. Voyeurisme som tema har alltid fascinert meg, og Hanekes substansfulle tilnærming og filmatiske presisjon skaper et dyp av udefinerbar uhygge som det gjør fysisk vondt å se ned i. Men ubehageligheten til side, Caché er eminent thrillerhåndverk, uten forbedringspotensial.

Dressed to Kill (De Palma, 1980)
Fordi: Dette er sikkert et uortodoks valg, men det ville være galskap for meg å lage en slik liste uten å ta med en De Palma-film. Valget falt på Dressed to Kill, fordi den byr på essensen av ham som auteur, og bærer thrillersjangerens mystikk og spenning med en iboende sensualitet og tiltrekkende kraft det er umulig å finne andre steder. Det måtte isåfall være i det beste av italiensk giallo, en undervurdert subsjanger som fremhever de samme filmspråklige virkemidlene i rendyrket sjangerkontekst, og som derfor også får sin representasjon på lista via De Palmas maktdemonstrasjon av en thriller.

The Godfather: Part II (Coppola, 1974)
Hvorfor: Kommentar overflødig? Det var aldri et spørsmål om Gudfaren skulle med på listen eller ikke. Spørsmålet var hvilken av de to. Men strengt tatt er det heller ikke der noen tvil: Jeg elsker Gudfaren, men i del II høyner Coppola mafiaeposets dynamikk og skala. Gudfaren del II er både fantastisk pompøs og karakterdyrkende nær, visuelt rik, energisk fortalt og iscenesatt med en serie imponerende, ikoniske sekvenser som kort oppsummert muligens utgjør tidenes beste film. Det er et kjedelig, men helt nødvendig listevalg.

Il conformista (Bertolucci, 1970)
Fordi: Det er naturligvis en stor skandale at Bernardo Bertoluccis massive mesterverk er utelatt fra Sight & Sound-lista, men for meg var det en av de første titlene som måtte med. Også fordi den åpenbart har utøvd stor innflytelse på de store amerikanske 70-tallsfilmene til f.eks. Coppola, Scorsese og Lumet. Men viktigst for meg: Il conformista flommer over av nydelige bilder, og er gjennom Vittorio Storaros fotoarbeid sannsynligvis tidenes vakreste film.

La double vie de Véronique (Kieslowski, 1991)
Fordi: Den siste filmen jeg satte opp på lista. Det stod til slutt mellom denne, David Lynchs Mulholland Dr., Nicolas Roegs Performance og Ingmar Bergmans Persona. Alle filmer som representerer en drømmende, surrealistisk tvetydighet fanget av eksepsjonelt vakkert foto. Og alle filmer som leker med personligheter og identiteter, en tematikk som på film tiltaler meg sterkt. Kieslowskis verk er kanskje den vakreste av dem alle, definitivt den mest sensuelle og musikalske. En mettende, men fortsatt smakfull filmopplevelse som ufortjent har havnet noe i skyggen av den eminente Trois couleurs-trilogien.

Once Upon a Time in America (Leone, 1984)
Hvorfor: Når alt kommer til alt, er dette min favorittfilm. Sergio Leones pompøse hånd fargelegger et storslått, nostalgisk gangsterepos som viser de store følelsene og lengslene i livet. Musikken, tablåene, stemningsbildene, skuespillet. Jeg kan når som helst sette meg ned, og drømme meg bort til hvert øyeblikk av Once Upon a Time in America.

The Passenger (Antonioni, 1975)
Fordi: Antonioni  være representert. Jeg kunne gått for andre og tyngre Antonioni-filmer. Alle filmene hans innehar ulike doser av det jeg elsker med film – en filmspråklig identitet som uttrykkes gjennom det å fortelle en historie kompromissløst med bildene. Antonioni forfører, intellektualiserer, og briljerer med kamera. Men skal jeg være ærlig med meg selv, har The Passenger blitt en favoritt, som fordi den er mer konvensjonell i formen ofte havner i skyggen av 60-tallstrilogien og Blowup. PS! Filmen avsluttes med en genistrek av en long take-scene, som nesten alene er grunn til å sette filmen på lista.

Taxi Driver (Scorsese, 1976)
Fordi: Tidenes filmportrett av gryende galskap. Perfeksjonert i alle ledd; fra De Niros banebrytende skuespillerarbeid til Herrmanns ikoniske musikk, Schraders mangefasetterte manus, og den suggerende atmosfæren skapt av Scorseses stilsikre, men dristige regigrep. Lite føles viktigere enn amerikansk 70-tallsfilm på sitt beste, og der er Taxi Driver et udiskutabelt valg.

Vertigo (Hitchcock, 1958)
Fordi: Overraskende, men gledelig sådan gikk denne altså nå helt til topps på Sight & Sound-lista. Det har forhåpentligvis aldri vært tvil om at dette er Hitchcocks rikeste film, ihvertfall ikke for oss som først og fremst forelsker oss i den visuelle filmfortellingen. Film blir ikke mer hypnotiserende, forførende og elegant enn i Vertigo.