And Soon the Darkness (1970)

I skjæringspunktet mellom et tv-filmaktig lavproduksjonsuttrykk (dog ikke uten kunstnerisk tilsnitt), og thrillerfortellende grep som trekker veksler på den store Alfred Hitchcock, er And Soon the Darkness en litt forbisett horrorgodbit. Premisset er enkelt og effektivt: To unge britiske jenter ferierer på sykkelsetet i Frankrike. Etter å ha syklet en stund langs avsidesliggende veier uten å se noe av det Frankrike de har drømt om, ønsker den ene å ta en pause for å lade batteriene. Hun legger seg ned noen meter fra veikanten inn mot skogen, mens den andre jenta sykler videre. Etter planen skal de møtes igjen om en stund. Det skjer ikke.

Regissør Robert Fuest, kanskje mer kjent for Dr. Phibes-filmene som utkom noen år senere, forteller And Soon the Darkness med tydelige strøk. Virkemidlene i den karikerte og entydig negative fremstillingen av bygdelivet og dets beboere, er minst like ufølsomt presentert som i norske 1732 Høtten som på nittitallet skapte harme i utkant-Norge. Men strikken strekkes så langt at det er umulig å ta skildringene for annet enn en nødvendig overtydelighet for det utpregede filmuniverset Robert Fuest ønsker å skildre. Spillereglene settes tidlig. To britiske middelklassejenter i sin beste alder på sykkeltur i fremmede, bondske omgivelser. Bak skuldrene skimtes olme blikk fra lokalbefolkningen. Musikken skrus på i Bernard Herrmann-vis for å understreke at her er ikke alt som det skal være. Alle innbyggerne har tilsynelatende en mystisk, potensiell ondskap i seg. Jentene ser det ikke selv, inntil det er for sent. Men lenge før det har Robert Fuest for sitt publikum etablert, gjennom ekstremt tydelige virkemidler i musikkbruk og klipp, en atmosfære av kaldsvette nedover ryggen. Samtidig er hele iscenesettelsen så overtydelig konstruert at man alltid er i filmen. Personlig er dette for meg filmens store kvalitet, som for andre vil være en svakhet. And Soon the Darkness er en utilslørt thriller, som er usedvanlig bevisst på det filmatiske, og som blir så verdifull nettopp på grunn av den tilstedeværende musikkbruken, klippingen, kamerabevegelsene og spennende utsnitt (Se det illustrerende bildeeksemplet nedenfor hvor en av jentene vurderer om hun skal stole på en motorsyklist som tilbyr henne hjelp for å lete etter venninnen som har forsvunnet. For filmpublikumet er han med all tydelighet presentert som en åpenbar badguy, både i valg av musikk og faktisk kameraplasseringer). Det er i det hele tatt mange scener som rett og slett er fantastiske isolert sett. At filmfortellingen etterhvert mister noe kraft, og slutten blir en smule forutsigbar (men likevel akseptabel), er til å overleve. Fordi selve fiksjonen er såpass vågal og sterk. Etterfølelsen er minnene av en film som finner et landskap og dyrker sin egen særegenhet til det fulle.

Det er noe gåtefullt, men også skremmende ved filmen. Jeg har tidligere nevnt Hitchcock som referanse, men i den bondske natursettingen og møtet med det ukjente, er det trolig enda mer nærliggende å snakke om Deliverance. Det er også spennende å se hvordan Robert Fuest skildrer terroren i konstant åpent dagslys. Filmens historie foregår over et trangt tidsrom, på dagtid. Vi er ute blant mennesker og i naturen. Fuest gir oss en følelsen av isolasjon – og hvem har ikke kjent på den kanskje irrasjonelle frykten over å gå eller sykle på veier mellom skog og åkre i total ensomhet. Ihvertfall tilsynelatende ensomhet. Er det en mann som skimtes der borte bak treet? Hva med mannen som står ved siden av høyballen og holder en ljå i hånden? Frykten er kanskje mest gjenkjennelig ved mørkets frembrudd. Men til tross for tittelen, foregår alt før mørkets frembrudd i And Soon the Darkness. Der filmen tar i bruk klassiske genrevirkemidler i presentasjonen av sitt persongalleri med tilhørende musikk og klipp, beveger den seg bevisst bort fra andre klisjeer. Mye av dens kvalitet må også tilskrives historiefortellingens timing og skuespill, selv om det er kameraet og observasjonene som er hovedattraksjonen.

At manuset inneholder lettvinte løsninger aksepteres fordi spillereglene tilsier at det er underordnet filmens logikk, eller etter en realistisk innfallsvinkel mangel på sådan. Karakterer kastes inn i historien som de er brikker i et spill, og forsvinner raskt ut når det ikke lenger er behov for dem lenger. Sidespor følges aldri opp. Spørsmål forblir ubesvarte. Men nettopp disse feilskjærene fremmer paradoksalt filmen, fordi følelsen av paranoia og det å fanges av et ulogisk mareritt – og et forstyrret, lukket univers forsterkes. Karakterene oppfører seg som de stammer fra en drøm, og når deler av dialogen foregår på fransk uten oversettelse, blir det et utilsiktet eller tilsiktet bidrag til følelsen av total paranoia. Hva er det egentlig som blir sagt? (Forutsatt at du, som meg, ikke forstår fransk). Her er ingenting å stole på idet mistanken fordeles til alle kanter, og denne uberegnelige melodien holdes frem som filmens identitet og kvalitet – helt frem til finalen. For avslutningen blir tilnærmet umulig ettersom Robert Fuest har bygd dette som en atmosfærisk thriller ved å dyrke det ubesvarte og gåtefulle. Når boksen åpnes får vi avsløringen, som der og da føles veldig gjennomsiktig. Men senere er det filmens følelse som huskes mer enn plottet og historiefortellingens utfall. Og der er And Soon the Darkness nærmest uovertruffent god.