L’appartement (1996)

Hvorfor har ikke det ukjente regissørnavnet Gilles Mimouni laget flere filmer? L’appartement oser av fransk eleganse. En romantisk, for ikke å si sexy, spenningsfilm spunnet rundt et intrikat kjærlighetsplott. Det vil si; det er fortellerformen som gjør filmen intrikat, ikke historien i seg selv – hvis vi hadde fått den tradisjonelt fortalt i kronologisk rekkefølge.

Men det får vi ikke. Og det er både filmens store styrke og lille svakhet. På beundringsverdig vis klarer regissør og manusforfatter Gilles Mimouni å nøste historiens mange tråder sammen. Men et stykke ut i filmen tar de elegante vendingene i tidshoppene litt for mye oppmerksomhet, på bekostning av historien som gradvis blekner mot den billedskjønne overflaten.

På den andre siden: det er noe forfriskende «Alfred Hitchcock hvis han hadde vært fransk filmskaper på 90-tallet»-følelse over måten Mimouni bygger opp intrigene. En følelse som sikkert ikke er tilfeldig, da filmen inneholder mer eller mindre åpenbare referanser til Strangers on a Train, Rear Window og Vertigo.

Historien åpner med at hovedpersonen Max (Vincent Cassel) returnerer til Paris etter et opphold i New York med kvinnen han skal gifte seg med. På en restaurant overhører han ved en tilfeldighet en telefonsamtale. Før det går opp for ham at stemmen tilhører kvinnen som for få år siden etterlot ham i dyp kjærlighetssorg ved plutselig å fordufte fra livet hans, er det for sent. Kvinnen har forsvunnet fra restauranten. Men denne gang etterlater hun spor og hint som kanskje gjør det mulig for Max å finne tilbake til henne?

Historien tar underveis en rekke vendinger, der den streifer innom livene til fire mennesker som uten å vite det alle spiller sentrale roller i hverandres kjærlighetsliv.

L’appartement er i bunn et klassisk melodrama som har funnet sin helt særegne vei. Det er sofistikert og stilsikkert så det holder. Cinematografien og musikken er nydelig, og skuespillerne forfører i takt med bildene. Monica Bellucci er som alltid strålende, likeså den kommende ektemannen Vincent Cassel. Men den store positive overraskelsen er den mer ukjente Romane Bohringer i filmens mest gåtefulle rolle som åpner opp for historiens iboende mystikk.

At Gilles Mimouni må være et stort filmkunstnerisk talent føles opplagt etter å ha sett appetittvekkeren L’appartement, selv om filmen som helhet fremstår noe ufullendt med en dvelende dramaturgi som av og til forsvinner i den glatte elegansen.

PS! Filmen ble amerikanisert i 2004-filmen Wicker Park med Josh Hartnett i hovedrollen (som jeg ikke har sett).