The Fixer (1968)

The Fixer, eller Mannen fra Kiev som den er titulert på enkelte steder på norsk, anses (med rette) ikke for å være av den undervurderte mesterregissøren John Frankenheimers beste filmer. Men det sier mer om regissørens karriere enn filmens kvaliteter, for The Fixer er faktisk ganske god. Men så er den også basert på en Pultizer Prize-vinnende roman av Bernard Malamud.

Frankenheimer valgte å gjøre filmer med fokus på menneskeskjebner, politikk og rettferdighet gjennom store deler av 60-tallet, noe som også kommer sterkt til uttrykk i The Fixer. Alan Bates portretterer den feilaktig drapsbeskyldte jøden Yakov Bok med enorm overbevisning. Etter å ha reddet livet til en forfyllet, men høytstående antisemitt, får han muligheten til å tjene gode penger ved å arbeide for denne aristokraten – som selvsagt er uvitende om at vår mann er jøde. Det går i begynnelsen bra (selv om hunden hans blir mistenksom!), og han er også nær ved å innlede et forhold til sin mektige arbeidsgivers datter.

Etter kort tid skjer imidlertid det dramatiske. Yakov Bok blir grunnløst beskyldt for å ha tatt livet av et barn og må gå gjennom et torturhelvete som vanskelig lar seg beskrive med ord. Men Bok makter å stenge den fysiske lidelsen ute idet han stadig nekter å la seg kneble av tsarens utsendte. Og uten tilståelse, ytterligere tortur…

I denne prosessen finner Frankenheimer også tid til å reflektere rundt sosiale og politiske spørsmål, og utforsker tesen om at alle mennesker er politiske mennesker. Filosofen Spinoza blir også viktig både for Yakov Bok og filmens progresjon. I filmen skifter Bok gradvis ut den jødiske tro med Spinozas mer frie tenkning, samtidig med at han gjennomgår en moralsk transformasjon fra begynnelse til slutt, trolig analogt med Spinozas tanker.

Jeg fikk imidlertid litt problemer i de scenene hvor Bok mister forstanden og begynner å diskutere høylytt med seg selv over diverse dilemmaer. Dette er scener som føles unødig kunstig, og bryter med filmens realistiske stemning, vel vitende om at en slik introspektivitet er vanskelig å overføre fra bok til filmmediet. Her kunne man hatt enda mer tiltro til Bates’ rolletolkning.

For filmens fremste egenskap er nettopp Bates’ skuespillerprestasjon; en rolle han også ble Oscar-nominert for. Han evner å fremstille Bok som et menneske full av nyanser; på den ene siden naiv, sårbar og innesluttet — på den andre siden; intelligent og skapende med en sterk personlighet ettersom hans utvikling tilsier det. Dirk Bogarde og Ian Holm er også fremragende i noe mindre, men nokså viktige, roller – selv om deres karakterer for det meste kun er der i samspill med Bok og ikke lar seg utvikle i noen bestemt retning.

Frankenheimer kunne med fordel ha trimmet filmen ned et kvarters tid og trolig kommet bedre ut av det. Spesielt føles sluttpartiet unødig langdrygt og selve finalen kunne vært mer finjustert. Den første halvtimen, introduksjonen, er utvilsomt filmens klart beste parti.

Samtidig er også scenene fra fengselslivet lenger ut i filmen godt iscenesatt, og den klaustrofobiske og grimme stemningen skaper en gyselig ramme rundt en historie, hentet fra virkeligheten, som viser menneskets iboende grusomhet på det absolutt verste, forhåpentligvis.

Alt i alt er The Fixer en solid film om antisemittisme og menneskelig respons på undertrykkelse. Godt fortalt, men noe sløv i kantene, muligens en anelse langdryg og litt i overkant budskapsunderstrekende. Frankenheimer stod for regien av en rekke kvalitetsfilmer fra 60-tallet, denne inkludert, men faktisk er Seconds, The Train, Seven Days in May og The Manchurian Candidate alle betydelig bedre.