Seul contre tous (1998)

Oversatt til norsk betyr tittelen Alene mot alt, og henspeiler på filmens hovedperson (spilt av Philippe Nahon): en for oss navnløs, nihilistisk slakter på 50 år uten arbeid og verdighet, vandrende langs en av livets blindveier. Etter å ha sittet inne for grov vold, reiser han til Paris for å oppsøke deres stumme datter som bor ved en institusjon, samtidig som han tar inn på det samme lugubre hotellrommet der dattera på samme seng ble unnfanget for femten år siden. Allerede her hviler en foruroligende, klam stemning over bildene; det ligger unektelig en mørk aggresjon i bunn av «Slakterens» hatske steinansikt, og man sitter med følelsen at her kan det smelle når som helst.

Filmen er regissert av omstridte Gaspar Noé som fikk store gjennombrudd noen år senere, det vil si umiddelbart etter at hans neste film, Irréversible, ble lansert under filmfestivalen i Cannes i 2002. Seul contre tous er langfilmdebuten forut for Irréversible. Filmens hovedkarakter, den såkalte «Slakteren», ble imidlertid introdusert allerede i kortfilmen Carne fra 1991.

Det er et bekmørkt visuelt og menneskelig univers Nóe trekker oss dypt ned i, med sin etter hvert karakteristiske filmspråklige energi. Den visuelle konteksten brukes også for å fremheve et lite knippe «motbydelige» og «provoserende» enkeltsekvenser, som av enkelte ble opplevd som så uspiselige at filmen ble erklært forbudt ved Oslo Kino i sin tid. Filmen viderebringer for eksempel hardpornoklipp i nærbilder fra kinolerretet når «Slakteren» besøker en alternativ kino. For meg opplevd som en sterk karakterbyggende scene som er viktig for å forstå hvem «Slakteren» er. Og det er nettopp dét Seul contre tous også er; et karakterdrevet, sakte fortalt drama om et menneske som bærer på en fortid, og tar form som en outsider omgitt av et nytt og fremmed samfunn han avskyr. Han lever (ikke nyter) livet gjennom pistolen og pikken. Fra nederst på samfunnets rangside studerer han menneskene rundt seg som om de var dyr, med en livsanskuelse til forveksling lik Travis Bickles i Taxi Driver.

Gaspar Nóe fyller den grimme realismen inn i en fortellermåte som viser en tydelig arv til fransk nybølge, og de stadig opphoppende tekstplakatene og klippingen fikk meg især til å tenke på Week End av Jean-Luc Godard som jeg så tett på denne. Nóe minner oss, som Godard, hele tiden på at vi opplever en fiksjon, der den ofte henvender seg direkte til publikum. Som mot slutten når Nóe smeller opp en advarende tekstplakat som teller ned til filmens mest grafisk grusomme scene.

At Nóe bruker såpass mye tid og rom på å bygge opp hovedkarakteren, gjør at de omtalte «sjokkscenene» ikke oppfattes som en gimmick og skrik om oppmerksomhet. Isteden får det en naturlig plass i en særegen kontekst som Nóe med skarp presisjon skisserer rundt «Slakteren» som persontype, og gjennom det skaper et mer varig og «interessant» ubehag enn det som presses frem i de mest omstridte enkeltscenene.