The Stepfather (1987)

En familiefar pakker kofferten og forlater huset. I bakgrunnen ser vi en stue badet i blod med døde kropper liggende på gulvet. Det er kona og barna. Familiefaren åpner utgangsdøra og går ut. Plukker opp avisen som ligger på gressplenen før han vandrer plystrende ned den erkeamerikanske forstadsgata. Tilsynelatende uberørt over å ha slaktet ned sin egen familie bare for noen minutter siden. Psykobjellene klinger, dette er stefaren fra helvete.

Det klippes til nåtiden, ett år frem i tid. Stefaren har forandret utseende og byttet identitet. Han er eiendomsmegleren Jerry Blake som har flyttet inn hos en enke og hennes tenåringsdatter. Sammen forsøker de å etablere en ny kjernefamilie, men Jerry møter mistroisk motstand i tenåringsdatteren som bærer på en vag følelse av at noe er galt. Min mistankene avfeies både av moren, vennene og psykologen som peker på de som grunnløse og en naturlig negativ reaksjon på at moren har funnet en ny mann og farsfigur. Men etterhvert blir signalene tydeligere og tydeligere på at et eller annet er feil med Jerry Blake.

Subtilitet er åpenbart fremmedord for regissør Joseph Ruben (Sleeping With the Enemy, The Good Son, Money Train). Karakterene forenkles, plottet fordummes og fortellingen er ikke engang forsøksvis troverdig fremstilt. Men de lettvinte løsningene, de utallige manusproblemene står likevel ikke i veien for en uhyre effektiv underholdningsfilm. For dette er genuint engasjerende. Jeg elsker tydeligheten i psykopatfremstillingen, den simple dog interessante fremstillingen av psykopatens maniske sug etter å bli del av en verdikonservativ amerikansk kjernefamilie, fasadedyrkingen, og ikke minst Terry O’Quinns iherdige over-the-top-skuespill (som en slags fattigmannsversjon av Jack Nicholson). O’Quinn er både karismatisk som et skremmende vesen, men har også en fantastisk mørk humor i seg. Ansiktsuttrykket når han blir avslørt, der et glimtvis drag av skam transformeres til kaldblodig sadisme, er ubetalelig. I tillegg avsluttes filmen med noen effektive slasher-aktige sekvenser som setter prikken over i’en for en litt glemt, cheesy og grenseløst fornøyelig 80-talls horror-thriller. Ingen skal få meg til å si at dette ikke er bra, selv om det også er dårlig.