Brief Crossing (2001)

Jeg gikk til denne filmen uten å vite noe som helst om plottet og filmens retning på forhånd, foruten en viss oversikt over det landskapet regisssør Catherine Breillat vanligvis ferdes i, selv om dette var mitt første virkelige møte med henne (PS! Denne teksten ble skrevet for ca fire år siden, og jeg har sett en del Breillat-filmer etter det).

Brief Crossing (Brève traversée) er en filmet samtale, en flørt og et one-night-stand. En skildring av to mennesker som møtes for en kveld og en natt ombord på et danskebåten-aktig cruise mellom England og Frankrike. Det er den 16 år gamle franske gutten Thomas (Gilles Guillain) og Alice (Sarah Pratt), en britisk kvinne inn i tredveårene. De møtes idet de setter seg ned ved samme bord for å spise en tallerken pommes frites og kjøtt tidligere på dagen, men samtalen flyter heller dårlig. Det virker å være mer enn alderen som skiller dem fra hverandre. Han; gutteaktig fomlete med avslappet holdning til nåtid og fremtid, konstant med en røyk i munnviken, og et liv uten nevneverdige bekymringer. Hun; uinteressert, men samtidig ikke uten fascinasjon for hans ungdommelige betrakninger. Selv er hun, angivelig, på vei tilbake til England for å avslutte et miserabelt ekteskap; hun føler seg uønskelig låst i en tilværelse som har fratatt henne enhver livsgnist. Hvor går hun fra her, og har tiden løpt fra henne?

Samtalen er like lite givende for dem som den er for oss. Men de er begge alene på båten, og forblir sittende med hverandre. Gradvis begynner de å fange hverandres interesse; hun tilsynelatende mer for ham enn omvendt. Etter at de har spist, og han har røykt, bestemmer de seg for å slå følge resten av kvelden. Som han sier, det vil være for dumt om de skulle gå og legge seg hver for seg så tidlig. Og vi har en sterk fornemmelse av at de neppe vil ende opp alene til sengs etter denne kvelden (bildet ovenfor er således kun en mild spoiler).

Han utgir seg for å være hennes sønn når de sammen handler alkohol i tax-free-butikken, og må overfor henne innrømme at han er 16 når han tidligere på dagen har sagt han er 18. Uten at det plager henne. I hennes øyne er han uansett ung. Veldig ung.

Etter hvert finner de veien til baren. Mens alkoholen flyter inn, siger Alices sanne jeg frem. Han forblir observerende, og stiller sjeldent spørsmål om henne. Hun fører samtalen, men han leder den med blikk. Og ganske snart kontakt. Det er han som tar initiativt og griper hånden hennes, mens de er omringet av dansende barn, småbarnsforeldre, fraskilte menn i 40 årene, bestemødre og resten av klientellet som har samlet seg i baren for å applaudere en middelmådig tryllekunstner mellom paraplydrinkene. De er fanget i en verden av danskebåtestetikk luktene av 80-tall. Vi er i 2001.

Dette er en dialogfilm, som riktignok åpner med en nesten 10 minutter lang dialogfri sekvens, og en modig Breillat har allerede ristet av seg deler av publikum. Men etter hvert fester bildene seg ved disse to ansiktene, i gjentagende og mange close-ups, mens samtalen lenge holdes på trivielt plan, før ærligheten og substansen kommer frem med økende alkoholinntak. Hun er opptatt av å definere livet, mannen, kvinnen og seg selv. Han er på sin side mest opptatt av å få henne i seng. Noe han altså til slutt lykkes med.

Breillat er kjent for å tilby seerne eksplisitt seksuelt filmet innhold, men det er lite kontroversielt over dette. I en omtrent 10 minutter lang sekvens mot slutten, ser vi filmens nakne klimaks (hans myke hud mot hennes), i en sexscene lite egnet til å heve øyenbrynene eller andre kroppsdeler.

For dette er og blir en øvelse i dialogkunst, skuespill og samspill. Og Breillat har klart å instruere et humant drama verdt å føle og tro på. Sammen med to dyktige skuespillere skapes en underliggende stemning av tiltrekkende mystikk — en følelse som forsterkes i en kamerabruk av grell hjemmevideokvalitet. Men dessverre utnyttes ikke situasjonen og karakterenes iboende potensial fullt ut, fordi dialogen bare tidvis er engasjerende.