Eyes Without a Face (1960)

En kvinne kjører av gårde med et lik i bilen for å dumpe henne i sjøen. Den begavede kirurgen Dr. Génessier (Pierre Brasseur) har akkurat avsluttet en forelesning, og utenfor venter politiet. Dr. Génessiers datter har vært forsvunnet en stund etter å ha vært involvert i en stygg bilulykke hvor hun fikk sitt ansikt sterkt vansiret. Politiet forteller at de har funnet et lik i sjøen, og Dr. Génessier må bli med for å se om liket er hans datter, eller om det kan være den andre jenta som er savnet i området. Kirurgen identifiserer det ansiktløse liket som sin datter før han reiser hjem.

Noen få minutter etterpå er vi i begravelsen, der Dr. Génessier står sørgende sammen med kvinnen vi så dumpe det ansiktløse liket i åpningssekvensen. Hvis man ikke allerede har ant ugler i mosen, så gjør man det definitivt nå. Vi blir med hjem til Dr. Génessiers hjem. Her venter datteren hans, skjult for omverdenen, uten ansikt. Dr. Génessiers prosjekt virker nå åpenlyst: ved hjelp av sine kirurgiske ferdigheter og nyskapende metodikk skal han restaurere datterens ansikt. Til det trenger han en ny donor, siden den forrige (som de dumpet i sjøen) døde i første forsøk. I omgivelsene svirrer også datterens kjæreste, Jacques, som Dr. Génessier må holde eksperimentet skjult for.

Eyes Without a Face er et foruroligende portrett av besettelse. Rammeverket er klassisk horror, skrevet av manusforfatteren bak Vertigo, i en film som er like effektiv i sin fortellerform som den er uimotståelig rik på atmosfære. Spenningen ulmer under overflaten, og kanskje var temaet mer motbydelig og skremmende tidlig på 60-tallet enn nå, men filmens samfunnskritiske aspekt er derimot enda mer aktuell i dagens forfengelige virkelig.

Dessuten er godt filmhåndverk tidløst. Fra Eugen Schüfftans fotoarbeid (hvis du har sett biljardfilmen The Hustler, vet du hva han er i stand til) til Georges Franjus stilsikre regi og skuespillernes tilstedeværelse, er det vanskelig ikke å nyte dette. Pierre Brasseur er god i hovedrollen, men det er kvinnen i doktorens spill – spilt av italienske Alida Valli (kjent fra The Third Man, flere Bertolucci-filmer og ikke minst som Mrs. Tanner i Argento-mesterverket Suspiria) som trekker til seg all oppmerksomhet. Hun er fantastisk.

Filmen finner sitt tempo og holder det filmen ut. Det er ikke veldig dvelende, men mer rolig enn oppjagende. Og med en spilletid på knappe 90 minutter blir det likevel intenst, veldig intenst.