La belle captive (1983)

Som en ledende eksponent for the nouveau roman (en eksperimentell litterær retning som i 50-tallets Frankrike brøt med tradisjonelle fortellerstrukturer), er det lite overraskende at forfatteren og filmskaperen Alain Robbe-Grillet også i La belle captive avviker fra konvensjonene, og gir oss en filmfortelling som ikke nødvendigvis gir noen umiddelbar mening på et kognitivt nivå. Men for Robbe-Grillet er den lineære historiefortellingen underordnet andre sider av filmmediets kraft og potensial. La belle captive er såvisst filmkunst mer enn plottorientert, konvensjonell filmfortelling. Derfor er det litt skuffende, og paradoksalt, at filmens svakhet ligger i at den tidvis blir for pratsom.

Men i all hovedsak er dette et elegant presentert filmstykke som suger meg inn fra første øyeblikk. Vi er i en bar. Filmens hovedkarakter, Walter (Daniel Mesguich), henger sliten over en barkrakk, der han bestiller en Bloody Mary og observerer menneskene rundt ham på nattklubben. Øynene faller på en småbrisen blondine som sender ham flørtende blikk fra avstand. Filmuttrykket får en drømmende melodi idet kvinnen iscenesettes foran en sterkt lyssatt bakgrunn, sensuelt dansende i en røyksky til bluesaktig bakgrunnsmusikk. I slow-motion. Snart møtes de til en intim danseseanse, men utveksler verken navn eller telefonnummer. Den nesten fraværende dialogen har lite realisme over seg. Skillet mellom fantasi og virkelighet utydeliggjøres, og man forstår at vi er kastet inn i en film av helt egen logikk.

Men det er en historie her, og den skyter fart idet den mystiske og John Cazale-aktige bartenderen gir Walter et telefonrør. I andre enden er sjefen for en organisasjon Walter jobber for. Det klippes mot en kvinne kjørende på motorsykkel i natten, også henne iscenesatt i et drømmende fokus. Etter å ha lagt på røret, er den blonde kvinnen forduftet fra nattklubben. Walter rusler forvirret ut i nattmørket; ikledd frakk og stilsikker hatt klyver han inn i en klassisk fransk bilmodell. Robbe-Grillet er i film noir-modus. Bilscenen og det atmosfæriske er som tatt ut av en klassisk amerikansk 40-tallsfilm. Det slo meg at Robert Rodriguez antakelig har hatt biter av denne filmen i underbevisstheten under regiarbeidet av Sin City (selv om han neppe har sett den). En desillusjonert mann bak et gammelt ratt. Et ublidt oppdrag. Voice-over. Karikerte figurer i et karikert noir-univers. Miljøet er maskulint. Mennene bærer hatt, kvinnene bærer lite klær.

Walter møter organisasjonens sjef, den sexy kvinnen på motorsykkel, foran noen gravstøtter. Røyken siver fremdeles opp fra den dunkle bakgrunnen. Oppdraget er å overlevere et brev til en navngitt person. På vei tilbake må Walter bråstanse med bilen. Én meter foran grillen ligger et halvdødt kvinnemenneske i veibanen. Det er kvinnen fra nattklubben. Walter tar henne med og stanser ved første hus, en overdådig villa der han møtes av et titalls dresskledde menn som tatt ut av Eyes Wide Shut. Han spør om å få låne en telefon for å ringe til lege. Istedet tilbys den skadde kvinnen å drikke et glass med blod, før en lege blant dem fører Walter og kvinnen til et rom. Døren lukkes – og snart ligger hun på sengen, naken.

Dagen etter våkner Walter til et rasert hus, som truffet til ødeleggelse av en voldsom tsunami. Hva har skjedd? Drakk han for mye på nattklubben, og har alt vært en drøm?

På en estetisk skala scorer La belle captive tilfredsstillende, uten at noe føles perfeksjonert. Det eksperimentelle regiarbeidet gir et amatøraktig preg over det visuelle, som i enkelte partier av filmen medfører en noe haltende og oppstykket rytme. Engasjementet for historien svekkes også i takt med skuespillets manglende gnist, en åpenbar effekt av at figurene underordnes filmens økende abstrakte ambisjon. Det er bildenes kraft og innhold, vår persepsjon, som forblir filmens drivkraft, mens mye av dialogen står på siden uten å tilføre noe. Robbe-Grillet implementerer malerkunsten som en naturlig del av både plottet og det visuelle filmspråket. Maleriene er nøkkelen til filmens forståelse, men døren vil aldri helt opp. Det kryptiske filmspråket og den utpregede visuelle tydeligheten skaper imidlertid en forlokkende verdi i seg selv. La belle captive er kanskje ikke et fullendt mesterverk av en film (i motsetning til den på mange måter beslektede Last Year at Marienbad som Robbe-Grillet skrev for Alain Resnais). Men jeg merker likevel at den fortsatt spirer og gror i meg som et veldig interessant bekjentskap.