Topp 20: Alfred Hitchcock (del I)

Alfred Hitchcock vil som merkenavn, filmhistorisk ikon og mesterregissør aldri bli irrelevant. Men på mange måter føles det som hans posisjon bare styrkes for hvert år som går, noe jeg også har kjent på selv. Det er først de siste årene at jeg for alvor har innsett at Hitchcocks filmografi sannsynligvis står uten sidestykke i filmhistorien, idet jeg har fordypet meg i stadig flere av verkene hans. I 2012 ble Vertigo kåret til tidenes beste film da Sight & Sound presenterte sin tiårige liste over filmhistoriens beste filmer, der Hitchcock endelig skjøv Orson Welles’ Citizen Kane til side. Hitchcock-triumferingen i den mest prestisjetunge og betydningsfulle filmkanoniseringen som finnes, bekrefter den tidløse vitaliteten og kvaliteten som ligger til grunn for blant annet Vertigo. Faktum er at Hitchcocks karriere, fra 1920- til 1970-årene, rommer så mye kvalitet at man knapt kan begrense seg til tyve filmer når man skal snekre sammen en toppliste. Hvilken annen filmskaper kan vise til like mange virkelig solide filmproduksjoner? Spørsmålet er naturligvis retorisk, men svaret er uansett «ingen».

Ettersom biografifilmen, Hitchcock, i disse dager er kinoaktuell, er det en ypperlig anledning til å rette fokus på og hylle den gamle mesteren, i den grad man trenger en slik unnskyldning. Der den nevnte biografifilmen dessuten er et ekstremt uinspirert stykke film, som absolutt ikke fortjener din oppmerksomhet, er samtlige av disse verkene det stikk motsatte. ALT på denne listen er langt forbi severdig.

Jeg publiserer først nedre del av listen, og kommer tilbake med topp ti om noen dager. Vel bekomme.

20 To Catch a Thief (1955)

To Catch a Thief

To Catch a Thief er av de siste Hitchcock-filmene jeg har sett. Samtidig er det få Hitchcock-filmer jeg husker mindre fra enn nettopp denne. Det er ingen sekvenser som har gjort uutslettelige inntrykk, eller scener som har brent seg fast på netthinnen på grunn av sin ikoniske kraft, slik som er tilfelle med de fleste andre Hitchcock-filmer på denne listen. I tillegg gjør Cary Grant sjeldent veldig spenstige tolkninger, og selv om han passer som hånd i hanske når Hitchcock byr opp til sitt kanskje mest romantisk anlagte drama, føles det som mesteren tidvis gjør dette med autopiloten påskrudd. Som filmverk er naturligvis To Catch a Thief velskapt, og jeg kan si fine ting både om Grace Kellys utstråling samt filmens visuelle eleganse og stilsikkerhet. Fotoarbeidet som resulterte i Oscarstatuett til den alltid fremragende Robert Burks, er som ventet upåklagelig. Historiefortellingen er derimot ikke veldig engasjerende, og kjærlighetsdramaet fremstår i dag som datert og smått uinteressant. Likevel, jeg er svak for alt som er pent å se på, og To Catch a Thief føles tross alt som en obligatorisk del av Hitchcocks katalog.

19 I Confess (1953)

I Confess

I Confess tilhører ikke kategorien for de mest spektakulære Hitchcock-verkene. Men filmen besitter en solid nerve i en indre drivkraft, der mye av dens kvalitet bæres på skuldrene til en ekstremt karismatisk Montgomery Clift som personifiserer historiens moralske fortelling. Clift var i privatsfæren selv på felgen med tungt alkoholmisbruk under innspillingen, uten at det merkes. Som filmfortelling er I Confess et psykologisk drama mer enn noe annet, nærmest kjemisk fri for humoristiske avbrekk, der Hitchcock i en dempet tone nær dveler ved moralske spørsmål i en mystery-innpakning som ikke er skrevet for spenningsskapende effekt som første prioritet. Filmen har noen nydelige tablåer i tiltalende svart/hvitt. Men som helhetlig film når ikke I Confess opp til mesterens høydepunkter, rett og slett fordi den selv på sine sobre premisser ikke er like helstøpt som Hitchcocks utallige mesterverk, og fordi den på manussiden sliter med å etablere en virkelig forståelse for noen av historiens grunnleggende dilemmaer. Likefullt, I Confess er solid filmhåndverk og langt over snittet severdig.

18 Family Plot (1976)

Family Plot

Alfred Hitchcocks svanesang er sannsynligvis hans mest undervurderte. For på sitt beste representerer Family Plot intet mindre enn selve essensen i det som gjorde Hitchcock til filmhistoriens udiskutable spenningsmester. Problemet er at Family Plot ikke bare er en thriller, den er også en komedie. En ganske mislykket sådan. I sine beste stunder har Hitchcock krydret spenningsfilmene med en særegen form for makaber humor. En rendyrket slapstick-komedie som The Trouble With Harry er derimot Hitchcocks kanskje svakeste film, og dessverre er det mye av den samme komedien som forfektes i den veldig karikerte Family Plot. Det er synd, for filmen har noen virkelig forlokkende tendenser som lukter av italiensk giallo-inspirasjon i stil og filmatisk lekenhet. Det er også tilløp til noen fantastiske sekvenser som med strammere regiarbeid kunne skrevet seg inn i Hitchcocks klassikerkatalog. Bilscenen nedover fjellet uten bremser er for eksempel lenge en nervepirrende thrillersekvens med klassikerpotensial, men som ødelegges fordi den varer for lenge. Filmen har jevnt over en litt oppstykket rytme og virker tidvis som et hastverksarbeid, til tross for en del fremragende fotografering og noen spennende visuelle fortellergrep som etableres. Alt i alt veldig fornøyelig, men kvalitativt også veldig ujevnt.

17 Lifeboat (1944)

hitchcock_lifeboat

Kanskje den mest atypiske Hitchcock-filmen på lista, men så er Lifeboat også den tidligste produksjonen. I 1944 må likevel denne John Steinbeck-adaptasjonen ha fremstått som et friskt og vågalt filmpust. Settingen er minimalistisk og enkelt satt opp: Et amerikansk skip er nettopp torpedert av en tysk ubåt. Noen få overlevende kommer til unnsetning i en livbåt, og filmens drama oppstår idet disse vidt forskjellige personlighetene isoleres under ekstreme forhold. Filmen er et opplagt kammerspill som med nåtidens øyne kan fremstå som overtydelig og nesten litt banal i sin representasjon. Men kun vurdert som et karakterbyggende drama, er Lifeboat ekstrem virkningsfull og en klassisk demonstrasjon i effektiv bruk av én location. Hitchcock evner å gjøre fortellingen dynamisk, hjulpet av pent/realistisk fotoarbeid og et velutplukket karaktergalleri. Alle må se Lifeboat!

16 The Wrong Man (1956)

The Wrong Man

The Wrong Man er både en typisk og atypisk Hitchcock-film. Typisk fordi den fundamentalt representerer Hitchcocks gjennomgangstematikk i trusselen mot den uskyldige mannen, og atypisk fordi den filmatisk fraskilles det virtuose. Istedet har The Wrong Man en dokumentarinspirert estetikk og fortellerform, noe som forsåvidt er naturlig tatt i betraktning historien som fortelles (basert på sann hendelse), men som likevel gjør den ulik majoriteten av øvrig Hitchcock-produksjon. Innenfor disse nokså sobre rammene, er det likevel opptil flere fremragende scener i The Wrong Man, og Henry Fonda er naturligvis fremragende i hovedrollen. Hitchcock-følelsen gis også av Bernard Herrmann-musikk opp mot sitt beste. Likevel er det interessant at The Wrong Man kronologisk plasserer seg mellom The Man Who Knew Too Much og Vertigo, to ekstravagante filmproduksjoner i fargerik technicolor som er ekstremt levende visuelle verk, mens The Wrong Man er det stikk motsatte: Nedtonet, realismedyrkende og fotografert i konservativt svart/hvitt med få visuelle krumspring. Resultatet er solid, men ikke veldig spektakulært.

15 Rebecca (1940)

Rebecca

Alfreds Hitchcocks evne til å blande atmosfærisk eleganse og gysende historier, er godt dokumentert. Med Rebecca mistes kanskje noe av den totale Hitchcock-opplevelsen, men deri ligger også en del av dens styrke: Ettersom den ytre handlingen er begrenset, isoleres historien i et smalt univers. Rebbeca blir her et karakterportrett av mystiske og innesluttede noter, og en slags prøvende psykologisk spenningsfilm, plassert i kontrastfylte omgivelser av ekstrem overdådighet. Rebecca føler seg frem gjennom stemningsbilder, og skygger unna klassiske skrekk- og thrillereffekter. Hitchcock fikk forøvrig sin første Oscar-nominasjon med nettopp Rebecca. Det var også hans første film i Hollywood-systemet, og den eneste av hans filmer som vant Oscar for beste film (blant annet i konkurranse med sin egen Foreign Correspondent).

14 Torn Curtain (1966)

torn curtain

Jeg har aldri forstått den harde medfarten Torn Curtain har fått opp gjennom årene. Selv om Hitchcock etter sigende skal ha vært misfornøyd gjennom hele produksjonen, blant annet etter å ha blitt påtvunget Julie Andrews og Paul Newman i hovedrollene av Universal, og havnet i en bitter krangel med komponist Bernard Herrmann som endte deres historisk fruktbare samarbeid, synes jeg Torn Curtain er en fabelaktig underholdningsfilm. Det er rett og slett en film jeg alltid vil kunne storkose meg med, fordi den i sin banalitet er genuint fengende som thriller med en rekke velfungerende thrillersekvenser. Den nervepirrende busscenen er et naturlig høydepunkt, og en makaber, men filmatisk innertier av en en drapssekvens i tyske bondeomgivelser, står ikke tilbake for noe av det Hitchcock har gjort før eller siden. Til tross for noen åpenbare manusproblemer og andre skjønnhetsfeil, er Torn Curtain en velskapt spionthriller jeg alltid vil forsvare.

13 Foreign Correspondent (1940)

foreign-correspondent

Den er kanskje litt ujevn, og en anelse for lang. Likevel, når Foreign Correspondent er god, er den virkelig lysende. Iscenesettelsen av drapet i et folkehav av paraplyer, som filmens tidlige klimaks, er alene en fantastisk oppvisning i elegant fotoarbeid og energisk klipperytme. Like etter følger den berømte vindmøllesekvensen, et ikonisk Hitchcock-øyeblikk skapt av smarte kamerabevegelser og presis tempoforståelse i klippen. I tillegg bys vi på en banebrytende filmet flystyrt, og mot slutten en hjertebankende sekvens på toppen av Westminsterkatedralen. Hitchcock gav seg i kast med denne filmen umiddelbart etter suksessen med Rebecca, men både tematisk og filmatisk er det en spennende avstikker som også illustrerer Hitchcocks kapasitet og allsidighet som auteur. I ettertid har Foreign Correspondent havnet noe ufortjent i skyggen av Oscar-vinneren Rebecca og andre sammenlignbare Hitchcock-produksjoner, sikkert delvis fordi filmen – i motsetning til de fleste Hitchcock-filmer – har fravær av stjernenavn på plakaten. Likefullt er den uhyre velspilt, og utvilsomt av de mest spennende spionthrillerne fra sin epoke.

12 Marnie (1964)

marnie

Fra første innstilling, eller strengt tatt allerede fra de innbroderte fortekstene til Bernard Herrmanns deilig insisterende musikk (hans siste for Hitchcock), er Marnie illustrerende for den blomstrende kreativiteten i Hitchcocks fortellergrep. I åpningsscenen filmes en kvinne vandrende langs togperrongen. Kamera ligger rett bak ryggen; en mørk tweedjakke bærende på en gul veske som lyser opp hele scenen. Et bilde som også introduserer hvordan Hitchcock i Marnie visuelt og tematisk spiller på fargenes funksjon. Etter noen sekunder stanser kamera, og lar kvinnen vandre videre bort fra kamera, stadig uten å vise ansiktet. På sitt beste er Marnie et mystisk medrivende og visuelt spennende fortalt. Men i sine svakere øyeblikk er den unødig langdryg og i overkant pratsom. Marnie fungerer best i de partiene Hitchcock er visuelt aktiv. Og der Tippi Hedren får anledning til å lyse opp rommet med et overraskende solid skuespill (i en karakter langt mer kompleks og krevende enn i den forutgående The Birds). Sean Connery er på sin side et mindre heldig valg som Hedrens mannlige motstykke; det er nesten forbløffende å se hvordan den ellers karismatiske skotten (midt i sin James Bond-fase) egentlig ikke tilfører filmen noe ekstra. Slutten er for øvrig god, veldig god, og oppsummerer Marnie som en av Hitchcocks mest kynisk gjennomførte psykologiske thrillere.

11 Rope (1948) og
Dial M for Murder (1954)

rope

Dial-M-For-Murder

Det er flere grunner til at det føles naturlig å sette disse to filmene opp sammen. Både Rope og Dial M for Murder deler en felles plattform: handlingsrommet er fysisk begrenset til en leilighet, som også er åsted for et drap, der en psykotisk drapsmann mener å ha funnet oppskriften på et perfekt drap. Mekanismene som følger innenfor disse rammene, er også tett beslektet for å bygge suspense. Filmene illustrerer Hitchcocks presisjon som instruktør og effektiv historieforteller. Både Dial M for Murder, men kanskje spesielt Rope (som jeg nok setter høyest av de to), fortoner seg som et svettende intenst kammerspill som forsterkes med Hitchcocks lange tagninger. Det skaper en realistisk, pustberøvende atmosfære av vedvarende spenning og ubehag. Dette er Hitchcocks øvelse i teaterinstruksjon, og ved hjelp av et intelligent manus og karakteristisk mørk humor i dialogene, blir begge filmene høyst levende innenfor de snevre rammene. At de likevel ikke ruver høyere på min liste, skyldes at mine filmpreferanser ligger nærmere filmer med større visuelt handlingsrom.