Topp 20: Alfred Hitchcock (del II)

 

Nedre del av listen, 20. plass til 11. plass, kan leses her. Dette er topp 10:

10 Notorious (1946)

Notorious

Jeg har gått flere runder med meg selv før jeg fant en naturlig sted å plassere Notorious i en subjektiv, omtrentlig rangering av Hitchcocks filmer (som dette er). Kanskje fordi Notorious føles som en litt glemt skatt i filmografien hans, og et verk som attpåtil er en anelse atypisk og mindre umiddelbar fantastisk enn de mest ikoniske og tiljublende Hitchcock-verkene. Notorious utspilles både som et plott- og karakterutviklende spenningsdrama, men iscenesettelsen er kalkulert til langsomme trekk i et kløktig manus, som er et tydelig motstykke til kommende suksesser som f.eks. North by Northwest. Filmen er dempet, fokusert og overraskende mørk. Fotoarbeidet er slående, og det gnistrende samspillet mellom Cary Grant og Ingrid Bergman bidrar til en nesten erotisk ladet atmosfære som også gjør dette til en av Hictchcocks aller mest sexy film. Jeg har aldri vært videre begeistret for Grant, men det er vanskelig ikke å bli trollbundet av ham og nydelige Bergman som sammen skaper noen av filmhistoriens mest ikoniske kjærlighetsscener. Glemmes må heller ikke Notorious for å inneholde et par virkelig virtuose Hitchcock-sekvenser og demonstrasjoner i innovativ kamerabruk. Det filmiske høydepunktet er den elegante, virkningsfulle kamerakjøringen inne i villaen på en fest, der kameraet beveges sakte ned fra en balkong og manøvrerer mot Ingrid Bergman som nervøst kniper hendene om en nøkkel. Det er slike scener som er film på sitt ypperste, og Notorious har flere på lager.

 

9 The Birds (1963)

the birds

Jeg kommer ikke utenom at The Birds i min bok fremstår som en av Hitchcocks mest daterte mesterverk. Samtidig er den så ambisiøs og kreativt fortalt at den aldri slutter å forbløffe og fascinere. Lydbildet med de skrikende fuglene og fraværet av musikk, gir en forsterkende effekt av konstant uro. Der tidligere og senere Hitchcock-filmer utspilles som mysterium som involverer drap eller uskyldige menn som må bevise sin uskyld, er det istedet naturen som er fiendebildet i The Birds. Det bidrar til en helt annen form for uforutsigbarhet, der man virkelig føler at alt kan skje. Utgangspunktet tillater også Hitchcock å etterlate en tvetydig konklusjon, da naturens motiver ikke kan forklares som menneskets. På den andre siden er The Birds akkurat så skremmende og klaustrofobisk iscensatt som de beste Hitchcock-thrillerne, og scenen der Hitchcock filmer ned på Tippi Hedren som terroriseres av fuglene og fanges i en telefonkiosk, kan nær sammenlignes med den legendariske dusjscenen i Psycho.

8 North by Northwest (1959)

North By Northwest-16

Dette er klassisk Hitchcock: Cary Grant i hovedrollen som uskyldig mann på rømmen fra spioner. Mesteren maler filmen med bred pensel, og North by Northwest er muligens filmen hvor Hitchcock aller tydeligst sikter seg inn mot å forføre og underholde publikum. Dette er konstant fornøyelig, eventyraktig, romantisk og spennende. Cary Grants karismatiske vesen og den nydelige Eva Marie Sant loser oss trygt gjennom en sofistikert filmfortelling av lettbeint popcorn-underholdning. Mange har denne som sin Hitchcock-favoritt. For meg faller den utenfor toppsjiktet. Kanskje fordi den mangler dristigheten til Hitchcocks aller beste, og kanskje også fordi den er litt lengre enn nødvendig. Likevel, North by Northwest er også i min bok en tilnærmet perfekt action/thriller/komedie. Men kanskje for perfekt?

7 Frenzy (1972)

frenzy

I Alfred Hitchcocks nest siste film, demonstrerer han til fulle en perfeksjon av bekmørk, morbid sans for humor. Frenzy er bitende morsom, skarp i kantene og uhyggelig fascinerende. Dette er også Hitchcocks siste mesterverk, og bærer preg av hans britiske retur. For dette er erkebritisk fortalt i form og lokasjon, og hakket grimmere enn de foregående, amerikanske verkene. Her er ingen Cary Grant eller James Stewart, men istedet mindre forsidepene Jon Finch og Barry Foster. Av naturlige årsaker er også deler av Hitchcocks faste følge byttet ut, deriblant fotograf Robert Burks og klipper George Tomasini, mens det hittil fruktbare samarbeidet med Bernard Herrmann ble avsluttet. Men mesteren bak kamera er likevel den samme, og på mesterlig vis gjør han Frenzy til en av sine mest mørke og sjelfulle filmer. Filmen inneholder også en sekvens hvor Hitchcock i voksen alder demonstrerer sin vitalitet med kamera: Etter å ha vist et drap i all sin grusomhet, foretar Hitchcock en uventet kamerakjøring for lærebøkene. Kamera følger drapsmannen og hans offer fra gaten og opp trappene til leiligheten hans. De går inn døren, men kamera blir værende på utsiden. Etter et sekund lister kamera seg bakover ned trappen og ut på gateplan til et yrende folkeliv. Enkelt, effektivt og briljant.

6 Strangers on a Train (1951)

Strangers On A Train

Med hjelp fra Raymond Chandler ble Patricia Highsmiths roman overført til filmlerretet i Alfred Hitchcocks regi. Den filmiske standarden legges allerede med en fantastisk animasjonssekvens under fortekstene som akkompagneres av et intrikat jazzstykke. Jeg elsker også åpningen med kamera som på bakkenivå kun følger føttene og koffertene til filmens hovedpersoner, uten å vise dem). Allerede i løpet av disse få minuttene forstår man at Strangers on a Train har et ambisjonsnivå og en bevisst kunstnerisk intensjon som går utenpå det meste. Lite overraskende byr derfor Hitchcock på en særdeles mettende filmopplevelse, fullspekket med deilige detaljer og enkeltsekvenser, hvor plottet sys sammen av komponenter som alltid gis betydning for å bygge opp spenningen, og gi publikum avsløringene bilde for bilde. En av Hitchcocks mest intelligent fortalte thrillere!

5 Shadow of a Doubt (1943)

shadow

En typisk Hitchcock-protagonist er den uskyldige mannen som må bevise sin uskyld. I Shadow of a Doubt snus premisset på hodet: Joseph Cotten (han er riktignok ikke historiens hovedperson) må skjule sporene fra sin kriminelle fortid. Men fordi Hitchcock aldri viser oss ugjerningene, gis en konfliktfylt og smått trollbindende stemning av Cottens karisma, men nyanserte tolkning. Det er ingen tvil om at Joseph Cotten er esset i denne kortstokken, mens historien gis en rikdom i form av de mørke undertonene, der en bitende, erketypisk Hitchcock-humor er virkningsfullt inkorporert i et smart og medrivende manus. Ekstremt undervurdert.

4 The Man Who Knew Too Much (1956)

man-who-knew-too-much-jimmy-stewart

Jeg har fortsatt ikke sett Hitchcocks originalversjon fra 1934. Men det er kanskje fordi jeg elsker den amerikanske 1956-versjonen med James Stewart og Doris Day så høyt at jeg ser det som unødvendig å forholde meg til noe annet (Jeg forventer reaksjoner på kommentarfeltet på det). Ved siden av Vertigo, er dette filmen som inneholder flest favorittscener fra Hichcocks filmografi. Manuset er kanskje ikke av de sterkeste Hitchcock har bearbeidet, og flere av filmene nedenfor på listen kan oppleves som mer fullendte. Men jeg er altfor svak for de magiske filmøyeblikkene, altså enkeltscener som er så imponerende komponert at jeg kan glemme helheten der en del av. The Man Who Knew Too Much anno 1956 er således en drøm av en film, der Hitchcock orkestrerer en håndfull mesterlige sekvenser over musikalske iscenesettelser; en fantastisk scene nær klimakset i en kirke, i Royal Albert Hall, og den avgjørende finalescenen hos ambassadøren. Hitchcock smører tjukt på mot sine klimaks, men det er også den tydelige pompøsiteten i det filmiske språket som for meg gjør denne filmen så unik og tiltrekkende med enorm gjensynsglede. Ja, jeg foretrekker således denne over North by Northwest, hvis de kan sies å tilhøre samme kategori Hitch-verk.

3 Rear Window (1954)

rear window

Voyeurisme som tematikk på film har alltid tiltrukket meg. Og ingen (vel, kanskje foruten Brian De Palma) har behandlet denne tematikken mer virkningsfullt enn Alfred Hitchcock, hvor Rear Window i såmåte står som det ultimate referansepunktet. Kameraføringene og Robert Burks’ fotoarbeid er sensasjonelt bra, der all handling, dynamikk og ikke minst spenning fanges fra rommet der James Stewart sitter låst til en rullestol, og bivåner andres liv fra vinduet mot bakgården. Hitchcocks fortellergrep er effektivt i sin oppfinnsomhet, men også grenseløst elegant i hvordan den komponerer bildene og iscenesetter det vi ser, og ikke ser. Foruten Vertigo, er Rear Window uten tvil Hitchcoks gjennomført vakreste å se på.

2 Psycho (1960)

psycho-knife

Jeg husker det som en av mine mest sjelsettende filmopplevelser og første møte med Alfred Hitchcock, da jeg i altfor ung alder bivånet Psycho som nattkino på tv – alene hjemme, uten å vite hva jeg gikk til. Dette er vel også Hitchcocks mest ikoniske og kanoniserte film, ikke uten grunn. Dens umiddelbare uforutsigbarhet i fortellergrepet oppleves forfriskende, og i skjæringspunktet mellom klassiske filmgrep og en innovativ Hitchcock, oppstår Psycho som en beviselig tidløs psykologisk skrekkfilm. Psycho føles perfekt komponert: Vekselvis subtil og ekstremt tydelig, lavmælt og sjokkerende. Den legendariske dusjscenen er alt på en gang i løpet av noen sekunder. Scenen er et bilde på filmen som helhet. En regissør som vet betydningen av å skape et atmosfærisk rammeverk, manipulere publikum, og bygge opp mot et crescendo. Perfeksjonen sitter i alle detaljene, og i summen som blir tydelig for publikum: lydbildet og musikken fra Bernard Herrmann, kameraplasseringen, lyssettingen, rytmen i klippingen og en umiskjennelig skuespillerkunst. Selv om Psycho for alltid kan ses og elskes, er jeg glad for at jeg fikk møte akkurat denne filmen uten noen som helst forkunnskap om hva som skulle møte meg. Jeg kan fortsatt kjenne på sjokkfølelsen.

1 Vertigo (1958)

Ingen over – ingen ved siden. Jeg har tidligere skrevet min hyllest til Vertigo, som en av mine absolutte favorittfilmer, på Montages. Jeg tillater meg derfor å sitere fra min egen artikkel:

«Vertigo er cinematisk perfeksjon til fingerspissene. Fra Saul Bass’ ikoniske design i en legendarisk poster og inn i filmens fortekster, til en hel produksjon som i alle sine detaljer gjør dette til Alfred Hithcocks mest gjennomført særegne, helhetlige, ambisiøse og etter min mening; desidert beste verk.

Og ikke bare fordi det ikke finnes et eneste sekund i Vertigo som føles ubetydelig eller kjedelig. Men også fordi dette er filmen der Hitchcock aller tydeligst viser oss at det bodde så mye mer i hans robuste kropp enn en uovertruffen underholdningsfilmskaper. For Vertigo er i aller høyeste grad også et kunstverk signert en auteur som til fulle demonstrerer en bred forståelse for filmmediets mange muligheter, og som uten tvil vet å benytte seg av dem. Den gode historien veksler mellom å være i forgrunn og bakgrunn for filmens visuelle opplevelse – i seg selv totalt absorberende og unik, selv sett i sammenheng med Hitchcocks øvrige rike filmografi. Verken før eller siden har han kommunisert filmens magi i lyd og bilder like henrivende vakkert som i Vertigo