Man of Steel (2013)

manofsteel_hoved

Jeg har et nokså avslappet forhold til Hollywoods superheltproduksjoner, selv om Christopher Nolan har gjort underverker med sin Batman-trilogi. Kanskje var hans produsent- og manusinvolvering på Man of Steel også en av de viktigste grunnene til at jeg faktisk har hatt en positiv magefølelse på vegne av Zack Snyders forsøk på å revitalisere Superman. Jeg tok derfor med meg 3D-brillene til premierekvelden, med et genuint håp om å oppleve en underholdende og vital superheltfilm. Over to timer senere, ruslet jeg mest skuffet ut av kinosalen, dog ikke uten å ha blitt imponert og underholdt i filmens beste øyeblikk.

For det første: Åpningen på et dommedagsnært Krypton er mektig iscenesatt i tøff sci-fi-scenografi, hvor det likevel er Russell Crowe som stjeler all oppmerksomhet i rollen som Jor-El. Denne forhistorien løper i nesten tjue minutter, og er isolert sett kanskje filmens beste del. Her er det mektig skuespill i estetisk velfungerende rammer, et intenst drama som fortelles med presis spenningskurve og formidles med følelser. Men prologen har også en høytidelighet over seg som føltes litt fremmedgjørende og løsrevet fra filmens kjerne, eller kanskje bare i strid med egne forventninger og ønsker.

manofsteel4

Etter 15-20 minutter lander Zack Snyder på jorda, hvor vi møter en ung voksen Clark Kent som sliter med å finne fotfeste. Snyder velger å hoppe mellom nåtid og flashback fra oppveksten med fosterforeldrene på gården i Kansas, noe som forsåvidt er et vellykket grep. Scenene fra barndommen, der Clark Kent oppdager superkreftene og dilemmaene han må leve med, og forholdet til faren (varmt spilt av Kevin Costner), er en vellykket konstruksjon for å bygge en tydelig og enkel emosjonell plattform. Problemet er at Snyder i for liten grad evner å utnytte dette til å skape en interessant personlighet i Clark Kent, ei heller videreføre de moralske dilemmaene til senere handling, på en interessant og dramaturgisk god måte. Det er kanskje et paradoks at Man of Steel er på sitt sterkeste når den skildrer jordnære episoder, ettersom Snyder åpenlyst er mer opptatt av å komme til de spektakulære sekvensene. Og de er det mange av.

At Man of Steel er blitt en CGI-tung actionfilm, er naturligvis ikke uventet. Problemet er at effektorgien ikke er veldig imponerende integrert i en velfungerende historiefortelling, men enda verre: vurdert løsrevet fra historiefortellingen, opplevde jeg for mange av de spektakulære, effektbaserte actionsekvensene som uoppfinnsome og kaotiske iscenesatt. Dette blir aller mest synlig i filmens siste akt, som er en orgie i utenomjordiske kampscener hvor Snyder har gått berserk med filmens CGI-apparat. Effekten er derimot mislykket. Den siste halvtimen er rett og slett kjedelig forløst i både manus og regi. Under de repeterende kampscenene med Superman og General Zod, ble jeg mest sittende å vente på rulleteksten – ikke bare på grunn av de irriterende 3D-brillende som gnagde på nesa (det har forøvrig ingen verdi å se filmen i 3D), men hovedsaklig fordi jeg ante at det lå en like fantasiløs finale i luften (jeg fikk rett, veldig rett).

Manofsteel2

Det hjelper heller ikke at Henry Cavill gjør en nokså pregløs tolkning av Clark Kent, selv om han har et ytre som skapt for superheltdrakten. Det må her tilføyes til Cavills forsvar at han er gitt lite å spille på. Selv ikke når Clark Kent opplever det som burde være et sjelsettende øyeblikk i livet, når faren bekjenner hans opphav, ser vi en ung Clark Kent som knapt viser følelser. Der og da blir det også vanskelig å knytte et emosjonelt bånd til personen – og filmen. Til slutt føles det heller ikke som så mye står på spill, fordi vi verken sympatiserer eller forstår Clark Kent, Lois Lane (forøvrig fint spilt av Amy Adams, men igjen fattig skrevet, og samspillet med Cavill slår aldri gnister), eller noen av de andre menneskene på randen av jordens undergang. De reduseres til maur som trampes ihjel i Snyders kosmiske Superman-visjon. Vi føler ikke for noen av dem, og selv om trampingen er spektakulær, er den i mine øyne gjentagende og kaotisk.

Supermans velkjente glimt i øyet og humoristiske sans er totalt fraværende i Man of Steel. Snyder og Cavill har istedet redusert Clark Kent og Superman til en lettere humørløs og pregløs skikkelse med overnaturlige evner, og det er umulig å forstå at denne utgaven av Superman kunne bli den folkehelten han tross alt er. Jeg har sans for forsøket på å mørklegge universet etter mønster fra Nolans Batman-filmer, og etterlyser på ingen måte en lettbeint superheltfilm spekket med halvvittige replikker. Men for meg blir Snyders versjon til slutt en usammenhengende smørje som ikke helt vet hvor den vil, annet enn å vise actionmuskler og lage mye lyd.

manofsteel3

Jeg lot meg underveis også kraftig irritere over hvordan Superman uten å blunke raserer skyskrapere og bygninger hvor sannsynligvis tusenvis av uskyldige dør, samtidig som filmens hovedpremiss omhandler hans moralitet og kall om å berge menneskeliv. Å se Superman anstrenge seg for å redde én person som er i ferd med å få en bil over seg, bare for å hive den samme bilen inn i en boligblokk det neste sekundet, blir altfor lettvint og meningsløst. I andre filmer ville man kanskje kjøpt slike billige løsninger, men ikke her.

Jo mer jeg tenker på det, jo mindre vellykket føles Man of Steel noen dager derpå. Jeg kan ikke huske et eneste ikonisk øyeblikk, eller andre eksepsjonelle verdier som gjør at jeg vil ønske å se den igjen. Det er mye bra her og der, spesielt i åpningen og innimellom den første timen, men veldig lite er fantastisk (og det er der lista må ligge for en slik produksjon), og helheten er definitivt sterkt haltende. Trøsten får være at Snyders versjon uansett er langt bedre enn Bryan Singers Superman Returns, uten at det er noen stor bragd. For samtidig er den milevis unna kvaliteten Christopher Nolan etablerte i Batman Begins, som også er en naturlig sammenligning.