Vive le tour (1962)

Vive_le_Tour

Mens den hundrede utgaven av Tour de France sykles i disse dager, er anledningen perfekt for å børste støv av mesterregissør Louis Malles’ bortgjemte kortdokumentarperle Vive le tour, som en hyllest til sykkelsporten og det årlige franske sykkelrittet. Filmen vises i disse dager jevnlig på filmkanalen Silver (som for øvrig er en rimelig og ganske god filmkanal lett tilgjengelig, herved anbefalt), eller kan sees her, riktignok utekstet:

Vive le tour er kun 18 minutter. Men hvilke 18 svettende minutter! Den tar oss inn fra første sekund: Filmet bak sykkelstyret gjennom trange gatesmug, deretter ut i et yrende, feststemt folkehav. Her er heiende nonner, gamle damer og barn. Hele landsbyer som finner sammen med sykkelrittet som ramme for piknik med mat og drikke langs løypen. Rammen rundt er også fargesprakende parader, musikk og sponsede oppvisninger, som illustrerer kommersialiseringen av begivenheten. Tour de France er så uendelig mye mer enn en idrettsbegivenhet, noe Louis Malle overbevisende stadfester på ett til to minutter.

Louis Malle har hentet filmens bilder fra Tour de France i 1962, den 49. i rekken. Sykkelrittet har naturligvis endret fasong opp gjennom årene; noe er gjenkjennelig, noe er et unik dokumentasjon fra en annen tid. Men filmen blir for meg ikke først og fremst en nostalgireise. Vive le tour er i enda større grad et svettefremkallende, intenst fortalt og medrivende innblikk i en legendarisk idrettsbegivenhet. Og aller best: Gjennom bildebruken er den en hyllest til atletene! Med ekstreme nærbilder av syklister som klyver opp fjellkjedene, og svetterennende ansikter som skjærer grimaser etter uutholdelig smerte, blir det ikke behov for å sette ord på den vanvittige kraftanstrengelsen. Alt fortelles i bildene. Filmen avsluttes sågar med en montasje av tilsvarende energiske nærbilder, hvor det klippes inn bilder seiersseremonien ved podiet. En heltedyrkende avslutning som etterlater et fordelaktig portrett av idrettsutøverne og rittet, som den hyllesten Louis Malle med suksess, åpenbart, ønsket å skildre.

vlcsnap-2012-08-01-22h37m55s115

Underveis fremheves sykkelrittets og sykkelsportens ofte oversette detaljer. Det kan være pipende bremser i hasardiøse utforkjøringer, utøvere som kler seg med avispapir under draktene som middel mot de enorme temperaturforskjellene, de som må stanse for å tisse eller de som velger å gjøre det i fart mens lagkameraten sykler opp på siden for å gi støtte til sykkelen, karbohydrater som fortæres til den store gullmedaljen, og ikke minst en visuell skildring av syklister som bare ser konturene av tilskuermassen, men som møter et vanvittig desibelnivå på veien opp fjellskråningene. Malle gir oss også de unike bildene av syklister som i den verste varmen stanser for å dytte beina i en bøtte med kaldt vann, og de som kjører innom lokale restauranter og kafeer for å forsyne seg av champagne og rødvin (uten å betale, direktøren for Tour de France tok regningen) mens rittet pågår. Men vi gis hele spekteret; inkludert ubehagelige nærbilder av massevelter, av det som fort kunne blitt alvorlige og livstruende skader. At disse ulykkene ofte inntreffer når man minst aner det, som i rolige partier når syklistene mister konsentrasjonen i et sekund. Sykkelsportens uforutsigbarhet, ubarmhjertighet og risiko eksemplifiseres gjennom det stygge fallet til syklist Rik Van Looy i Pyreneene (Van Looy var sammenlagtvinner Jacques Anquetils argeste utfordrer inntil ulykken gjorde at han måtte bryte TdF). Vi ser helikopteret ankomme. En stygt skadet og tydelig bekymret Van Looy som skriker at han er blitt kald i hodet. Bilder det er vondt å se, men som, dessverre, er en naturgitt del av TdF og sykkelsporten på dette nivået. Underveis ses også scener med hjelpeapparat som henger ut av bilvinduer for å sy sting i blødende hoder, nesten som om det skulle være en rutine.

vlcsnap-2012-08-01-23h02m42s145

Allerede i 1962 tas også dopingproblematikken opp, om enn på et naivt, dog tidsriktig vis. Vi ser en syklist så svimmel at han knapt kan stå oppreist etter å ha svingt ned i en grøftkant, for deretter å reise seg opp på sykkelen igjen før han på nytt faller tilsynelatende livløs av sykkelen noen kilometer senere. Bildene er av tyskeren Hans Junkermann, som selv skal ha sagt at han var blitt syk fordi han hadde spist dårlig fisk på hotellet kvelden i forveien. Ti andre syklister avbrøt rittet samme dag på grunn av sykdom, og det ble hengende dopingmistanke over samtlige, da ingen av hotellene i virkeligheten hadde servert fisk dagen før. Fortellerstemmen informerer oss om at doping på dette tidspunktet nok omhandler smertelindring, og ikke prestasjonsfremmende midler.

Uansett er Louis Malles tilsynelatende visjon å gi et innblikk i rittets helhetlige natur med positive fortegn, gjennom billedlige bruddstykker av en ubeskrivelig institusjon. Den følger ikke ett enkelt løp (selv om den hovedsaklig henter bilder fra ’62-rittet). Det finnes ingen stor dybde, det er ingen avdekkende ambisjoner. Vive le tour er en observasjon, et portrett og en hyllest. Og den er fantastisk god.

I 18 minutter nytes den aller best i to omganger. Gjerne til et deilig glass fransk rødvin. Vive le tour!