Psykologisk skrekk på sparebluss i Pet

Dominic Monaghan spiller en ensom, sosialt klønete fyr som ambisjonsløst jobber på et mottak for bortkomne dyr. På vei hjem fra jobb legger han merke til en ung kvinne på bussen som han tydeligvis hadde et godt øye til da jeg gikk på High School sammen. Han tar, på sitt sosialt tilbakestående vis, forhåpningsfullt kontakt med henne – men hun husker selvsagt ikke ham. Det som kunne ha vært en keitete, men sjarmerende seanse, der hun åpenlyst ikke gjengjelder hans påtrengende interesse, gir også en fornemmelse av noe dypere dysfunksjonelt med ham.

I kraft av å være kategorisert som horrorfilm, er det heller ingen uventet utvikling at hovedfigurens rariteter viser seg å være mer enn ufarlige. En begynnende besettelse over uoppnåelig kjærlighet akselerer raskt når fysisk tvang viser seg å være eneste mulighet for ham å komme nær henne.

Fordi «Pet» tilhører de sjangerfilmene som i stor grad baserer filmideen på å leke med publikums forventninger med hensyn til overraskende plottvendinger, skal man helst vite minst mulig i forkant, og i hvert fall ikke se traileren, for å best mulig utbytte.

Det føles likevel ikke som noen stor hemmelighet å avsløre at Monaghan kidnapper dette kvinnemennesket, for deretter å stenge henne inne i et bur i et hemmelig rom i kjelleren på arbeidsplassen – som et dyr. Hva som er motivasjonen er imidlertid lenge uklart, og det er nettopp dette spillet mellom han og henne som gradvis overtar fokus.

Første akt utspilles som en psykologisk thriller over en illevarslende besettelse. Deretter, idet vi trekkes ned i den dunkle kjelleren, aner vi konturene av en film som tilsynelatende ønsker å peile seg inn mot et sadistisk torturlandskapspor av seksualisert/grafisk vold. Men regissør Carlos Torrens fullfører aldri det sporet, til tross for «Pet» riktignok innehar sine sekunder med avsagde kroppsdeler og fossende blod. Det er likevel aldri dét som bærer filmen, men snarere en trang til å utforske et mørkt hull i et dysfunksjonelt menneskets psykologiske vesen. Men hvem av de to er det egentlige monsteret?

«Pet» er dernest lavmælt, forholdsvis one-location-basert, og konsentrert omkring to karakterer. Skuespillet er således helt avgjørende.

Og jeg er ikke udelt begeistret for den merksnodige Dominic Monaghan, som man riktignok kan hevde her er perfekt castet til en rolle som i sin fremtoning balanserer mellom å være sosialt tilbakestående og sylskarp psykopat. Men det føles på et vis uklart om den underligheten han uttrykker er et resultat av genuint imponerende skuespill, eller snarere en slags speiling av skuespillerens særegne uttrykksmønster som om han er på autopilot. Utfallet er uansett veldig off.

I så måte er det lettere å akseptere, og bli regelrett imponert over, rolletolkningen til hans kvinnelige motpart, Ksenia Solo (spilte i «Black Swan») som får utfolde seg fysisk i det som utvikles til en mangefasettert, kameleon-aktig kvinnefigur i femme fatale-tradisjon.

Det er hun mer enn filmen som gjør «Pet» severdig.

For «Pet» er intet stort filmverk, og heller ingen utpreget imponerende liten film. Det visuelle uttrykket er jevnt over flatt og intetsigende, manuset er preget av logiske brister eller forenklinger og filmen fremstår som i overkant konstruert der den styres av sine overraskende vendinger.

Jeg vil derfor heller avslutte med å trekke inn og fremheve en annen film som ligger tematisk tett på «Pet», men som har kvaliteter som går langt utenpå denne. Jeg sikter til den fremragende psykologiske kidnappingsthrilleren«The Collector» av William Wyler fra 1965 med Terrence Stamp og Samantha Eggar (som jeg også har skrevet varmt om tidligere).

Se for all del heller den, om du ikke allerede har gjort det.