Nerve på godt og vondt

Det er en god idé som ligger til grunn for «Nerve». En spissende kommentar om tenåringsgenerasjonens avhengighetsforhold til internett/sosiale medier utkledd som en urbanlysende, hyper-energisk teknothriller satt til New York.

Filmtittelen henspeiler på et internett/mobiltelefon-spill som er blitt det siste store blant amerikanske ungdommer. I spillet kan man velge mellom å være «player» der man utfordres til spesifikke utfordringer av de som velger å være «watcher». Disse finansierer også spillet ved å spytte inn penger som generer økende pengepremier til en «player» som klarer å fullføre en utfordring. Etter hvert som man klarer en utfordring blir man invitert til en ny, hvor pengepremien øker samtidig som utfordringene blir proporsjonalt mer dristige.

Emma Roberts spiler hovedfiguren som umiddelbart etableres som det usikre, uskyldige og mest sjenerte alibiet i vennegjengen. Hun tør ikke å ta kontakt med skolens idrettshelt som hun idoliserer fra trygg avstand, og hun tør i hvert fall ikke å kaste seg ut i det populære internettspillet som en «player» slik hennes populære og utadvante venninne gjør.

Men det skal tilsynelatende ikke veldig mye til for å vippe den usikre, uskyldige og sjenerte tenåringsjenta over i diametralt motsatt personlighetsspor (filmens første troverdighetsproblem oppstår allerede her). Når hun får vite at den populære sportsfyren hun er forelsket i ikke ser på henne som «hans type», og venninnene hele tiden maser på at hun må ta noen sjanser i livet, bestemmer hun seg for nettopp å gjøre det. Hun løper hjem, logger på datamaskinen og registrerer seg som «player» i «Nerve»-spillet.

Den første utfordringen innebærer å kysse en tilfeldig fyr på en restaurant. Etter å ha fått ristet av seg den verste usikkerheten, finner hun en beleilig kandidat (spilt av Dave Franco, James’ bror), som «tilfeldigvis» også viser seg å være aktiv med i spillet. En gnist tennes, de finner ut at de vil spille sammen, og derfra og ut er den usikre jenta på brått forvandlet til en uredd, eventyrlysten og utadvendt jente som er med på det meste.

Det er for så vidt ikke noe stort problem å kjøpe denne overgangen, da dette partiet også er gjort med et sjarmerende 80-tallskomedeieaktig underholdningsperspektiv med masse glimt i øyet. Det er en reise jeg gjerne er med på, og Emma Roberts og Dave Franco passer ypperlig inn i dette overfladiske, fornøyelige filmuniverset.

«Nerve» er lukket inn i en popkulturell, urban sfære av neonlys, moderne teknologi og unge mennesker som uttrykker den samme vitaliteten som ligger i filmens energiske, nesten Danny Boyle-aktig filmspråk. Tempoet er høyt, men ikke for høyt. Regissørduen Ariel Schulman og Henry Joost som stod bak den populære dokumentarfilmen «Catfish» benytter seg også av nettopp dokumentariske virkemidler idet mobiltelefonklipp organisk integreres i et over gjennomsnittet spennende formspråk. «Nerve» ser bra ut.

Men «Nerve» er langt fra fullkommen. Fordi filmen åpenlyst søker å bygge opp et troverdig og aktuelt konseptbilde av et virkelighetsnært spill som eskalerer, blir det på et tidspunkt (ganske tidlig) vanskelig å kjøpe historiefortellingen når den beveger seg mot det unødig usannsynlige. I det øyeblikket den realistiske plattformen ikke lenger oppleves som realistisk, blir filmopplevelsen preget av det. Når enten enkeltscener, eller det konseptuelle, trekkes i overkant langt for dramatisk-sensasjonell effekt gir det på den ene siden noen av filmens mest spektakulære filmiske sekvenser, men på den andre en intellektuell irritasjon. Som for eksempel i en intens motorsykkelscene der de to utfordres til å kjøre gjennom New Yorks trafikkerte gater med bind for øynene i 100 km/t.

Hvordan Emma Roberts karakter er skrevet med hensyn til hennes utvikling, hvordan «Nerve»-spillet forløper i en overdrevent urealistisk retning, hvordan omgivelsene unisont reagerer merkverdig likegyldig på genuint livsfarlige utfordringer etc. Det burde sannsynligvis være ubetydelige innvendinger, men for meg er det opplagt at «Nerve» også har så mye større potensial når det kommer til manus. Veldig mye kunne vært løst så veldig mye bedre, uten at det hadde gått på bekostning av filmens faktisk nerve.

Og da har jeg ikke engang nevnt filmens finale, de siste 15-20 minuttene, som virkelig nærmer seg det katastrofale.

Før dette sluttpartiet kjente jeg en stund på en lettelse over at «Nerve» tross alt så ut til å fungere som en gjennomført underholdningsfilm, der budskapet knyttet til avhengighet av sosiale medier/delingskulturens bakside, kunne få lov til å ligge litt subtilt i bakgrunn (men fortsatt være veldig tydelig). Men isteden gis vi en voldsom moraliserende finale, der antydningens kunst fravikes og budskapet presses nedover et publikum som på det tidspunktet allerede er blitt undervurdert nok.

Uansett, for ettertiden vil kanskje «Nerve» stå like sterkt som et internettgenerasjonsportrett i thrillerlandskapet som «The Net» med Sandra Bullock gjorde for oss som vokste opp med modempipende internettforbindelser på 90-tallet (som heller ikke var veldig realistisk), og det må innrømmes at den dessuten er langt sterkere rent filmisk.