Don’t Breathe – skrekksuksess som innfrir

2016 var kanskje et labert kvalitetsmessig år for de store amerikanske filmproduksjonene. Derimot har det foregått en del spennende innenfor horrorsjangeren, noe som for så vidt er en trend som har pågått over flere år nå. Nye stemmer har fått slippe seg løs og man har sett en utvikling fra den «Saw»-inspirerte torturpornotradisjonen til mer innfløkte og sofistikerte varianter, der stadig flere også har søkt tydelig inspirasjon fra toneangivende 70- og 80-tallsverk (horrorsjangerens gullalder), og brukt det som næringsmiddel til å skape nye og spennende skrekkfilmer med noen av de samme egenskapene. Fra de siste årene er naturligvis «It Follows» et naturlig høydepunkt, men 2016 bydde også på noen fine tilskudd i form av eksempelvis «Oujia: Origins of Evil», «Lights Out», «10 Cloverfield Lane», «Hush», «The Neon Demon» og ikke minst vår egen André Øvredals fenomenale «The Autopsy of Jane Doe».

«Don’t Breathe» hører også hjemme i dette selskapet som et ferskt og interessant bekjentskap, som høstet fortjent anerkjennende nikk i kritikerkretser (71 % på Metascore), og ble en formidabel box office-suksess på amerikansk kino, særlig tatt dens lave budsjett i betraktning.

For «Don’t Breathe» er i utgangspunktet en liten, ukomplisert film, bundet sammen av i hovedsak fire skuespillere og én location. Etter å ha gjort en del kortfilmer i hjemlandet på begynnelsen av 2000-tallet, reiste den unge filmskaperen Fede Alvarez fra Uruguay til USA og gjorde sin spillefilmdebut med en «Evil Dead»-remake i 2013. «Don’t Breathe» er på den ene siden noe av det samme, men likevel ikke lagd i samme blodpøl av grafisk vold, og dessuten er det en original historie som er ført i pennen av Alvarez selv.

Det tar unødvendig mange minutter før Fede Alvarez kommer frem til sitt high concept-premiss, men derfra og ut er dette en liten fest av en film.

Vi møter tre tenåringer på den kriminelle løpebane på desperat jakt etter raske penger. De kommer over et avsidesliggende hus, der en blind krigsveteran angivelig bor alene med en stor mengde kontanter liggende et sted innenfor husets vegger.

«Don’t Breathe» henvender seg kanskje mer til thrillerforbilder som Alfred Hitchcock og David Fincher («Panic Room») enn den gjør til skrekkfilmer av 70- og 80-tallet som jeg innledningsvis pekte på. Men aller tydeligst er slektskapet til den herlige thrilleren «Wait Until Dark» fra 1967 der Audrey Hepburn spiller en blind kvinne som blir offer for et innbrudd. Premisset er nærmest identisk i Alvarez’ manus, rent bortsett fra at den blinde personen her minner svært lite om Hepburns skjøre figur i «Wait Until Dark», men snarere er en innbitt og djevelsk hevngjerrig krigsveteran kraftfullt spilt av Stephen Lang. Et annet skillepunkt ligger i den visuelle formidlingen; der den teatralske iscenesettelsen i Terence Youngs film er erstattet med en filmformidling som byr høyt på visuelle virkemidler. «Don’t Breathe» er i det hele tatt en film som virkelig går inn for å skape særegenhet og suspense i å skjære vekk mest mulig dialog, og isteden la historiefortellingens fremdrift komme som resultat av det filmiske. Fede Alvarez og fotograf Pedro Luque håndterer kamera tidvis i lange tagninger, og føler seg frem langs husets kriker og kroker, eller plasserer det stillestående fra spennende vinkler. I dette audiovisuelle universet bygges konstant en svettende, intens atmosfære og et genuint neglebitende spenningslag. Det føles som kun en subtil justering i lydmiksen, som et pustedrag som er akkurat litt for høyt, er nok til endre balansen.

Det er 90 fengslende minutter som setter seeren på kontinuerlig vakt. Skuespillet er effektivt, og Stephan Langs fryktinngytende portrettering av den blinde mannen, er særlig fascinerende. Men det er likevel regissørens veldig overbevisende utnyttelse av det enkle premisset som sikrer «Don’t Breathe» status som en av de mest spennende thriller/horrorverkene fra de siste årene.