Hjelp, det er Juleblod!

Det lages altfor få norske skrekk- og slasherfilmer. Vi trenger flere. Men vi trenger ikke flere dårlige, og vi trenger ikke «Juleblod».

Først: Jeg beundrer det tilsynelatende grenseløse pågangsmotet og den sterke gjennomføringsevnen til Reinert Kiil, som uavhengig av offentlige støtteordninger – men med en tydelig kjærlighet for sjangerfilm – lykkes i å realisere og utgi lavbudsjettsproduksjoner som i det minste bobler av filmskapende entusiasme.

Jeg har dessverre ikke sett fjorårets «Huset», som virker å være en klassisk formulert skrekkfilm. I «Juleblod» tilber han snarere rastløst slasherfilmens konvensjoner og klisjeer i fullt monn. Det største ankepunktet til det ferdige produktet er imidlertid entydig: Det er kjedelig.

Allerede fortekstene er illevarslende i seg selv. En klønete formulert bakgrunnshistorie presenteres med tekstplakater – et lettvint fortellergrep som i seg selv er filmatisk uengasjerende, og som her heller ikke ser bra ut rent font-estetisk.

Den påfølgende åpningsscenen innehar heller ingen spennende originalitet, men i retrospektiv står den kanskje likevel igjen som et slags høydepunkt (sammen med noen ganske fine, mørke og snødekte scener fra Honningsvåg i sluttpartiet). Truls Svendsen spiller i åpningen en småbarnsfar som overrumples av en nisseutkledd seriemorder, i en effektiv scene som også setter standarden ved at sjangerklisjeene i hvert fall ikke skal utfordres. Etter hvert vises det at sistnevnte rolle gestaltes av Jørgen Langhelle, som i nåtiden rømmer fra fengsel og setter kursen nordover – nærmere bestemt til Honningsvåg – for å utføre årets rituelle juledrap. Målet i Honningsvåg er en fest hvor venninner fra felles studietid i Australia møtes for å mimre og feire julen, intetanende om at en psykopatisk julenissekledd figur er klar for å økse dem ned. Når de enkle politisjelene i hovedstaden endelig forstår hva som foregår, reiser de også nordover (og de kommer seg overraskende raskt fra Oslo til Honningsvåg med både fly og buss, uten ventetid, i løpet av noen timer natt til julaften, høh).

Det er lett, veldig lett, å latterliggjøre de åpenlyse svakhetene og den gjennomgående plumpheten i «Juleblod». For en som lett ser forbi de ofte amatørpregede sidene av produksjonen i amerikanske lavbudsjettsorienterte slasherfilmer fra 1970- og 80-tallet eller italienske skrekkfilmer av samme periode, men likevel elsker mange av dem, handler det om at underholdningsverdien eller helt andre indikatorer på filmkvalitet gjør skavankene uvesentlige. Ofte er det skuespillet det skorter på, eventuelt manus (dialog, mangel på karakterutvikling). «Juleblod» har udiskutabelt disse svakhetene, men dens virkelige problem koker ned til noe basalt: Filmen er uengasjerende fortalt, og blir kjedelig. Det er et fravær av mystikk, driv, estetisk sans og pondus.

Vel, «Juleblod» er røff i kantene. Den er rølpete, vulgær og har en ofte ganske politisk ukorrekt humor. Det er en viss form for pondus i denne erkenordnorske folkehumoren, men samtidig virker det som Reinert Kiil heller ikke våger å trekke det så langt ut at det blir noe virkelig særegent av det. Isteden sørger han kontinuerlig for å bli innhentet av alskens sjangerklisjeer, uten noen finesse eller evne til å vri det forventede til noe nytt. I den audiovisuelle presentasjonen er det egentlig kun musikken som leverer.

Problemet er at «Juleblod» er forvirrende og uengasjerende fortalt på alle plan. Det narrative henger dårlig sammen, det digitale visuelle uttrykket er mørkt og stygt, det finnes ingen sjokkeffekt, ingen imponerende enkeltscener (som påkreves i sjangeren) og det er totalt fravær av figurer som kanaliserer frykt gjennom lerretet. Noen av skuespillerne er tydeligvis instruert til overdrivelse til komisk effekt, noe som nesten blir fornøyelig i Thomas Felbergs over-the-top-spill som obdusent, men det virker ikke å være noen felles forståelse for hva slags tone universet skal ha, og helheten blir mer rar enn noe annet. Særlig fremstår Sondre Krogtoft Larsen som trolig ufrivillig komisk med en innbitt Leonardo Di Caprio-imitasjon gående mens han er kledd opp som en amerikansk politietterforsker.

Det er rett og slett fryktelig mye krøll i «Juleblod». Aller mest skuffende er imidlertid fraværet av visuelt spennende og velgjorte iscenesettelser, all den tid Reinert Kiil har hentet inspirasjon fra en sjanger der nettopp dét har vært viktigste ingrediens, selv i de mest middelmådige verk. Derfor føles «Juleblod» også som en bortkastet mulighet – en mulighet selv den norske, kritikerslaktede slasheren «Mørke sjeler» gjorde skarpere for om lag sju år siden.